Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.
India, med sine 1,4 milliarder innbyggere, blir i disse dager verdens mest folkerike land, ifølge FN. I utstrekning er India inne blant verdens topp ti land, og arealet tilsvarer om lag én tredjedel av Europa.
Med disse størrelsene i mente, er det kanskje lov å kalle det en smule uventet at India og Norge har like mye hav - to millioner kvadratkilometer hver, for å være noenlunde presis.
Ulike som de to landene ellers er på mange vis, er begge havnasjoner.
Norsk-indisk samarbeid
Ikke underlig er det da at det er på den marine og maritime sektoren våre to land finner sammen. Ren energi, grønn maritim industri og sirkulærøkonomi står sentralt i det norsk-indiske samarbeidet.
Det som gjerne ikke er like kjent i denne sammenhengen, er en annen viktig norsk «eksportvare». Helhetlig havforvaltning høres gjerne ut som noe som mest angår trauste byråkrater et stykke inn i etatskorridorene. Men realiteten er at både for Norges og Indias del, er helhetlig havforvaltning en forutsetning for å lykkes med nye og eksisterende havnæringer.
India ønsker - på samme måte som Norge - å oppnå vekst innen den blå økonomien på en bærekraftig måte.
Siden det indisk-norske fiskeriprosjektet for 50 år siden, Keralaprosjektet, har Norge og India samarbeidet om hav. På den tiden var India et land som manglet ressurser og kompetanse til å utvikle helhetlige forvaltningsplaner.
I dag har indiske institusjoner kunnskap, kompetanse og penger på linje med Norge.
Norges store fortrinn er 20 års erfaring med helhetlig havforvaltning fra Barentshavet, Lofoten, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak. Kompetansen til Miljødirektoratet, Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for vannforskning (NIVA) er etterspurt av India som ønsker å lære av v
