Tidsskrift for norsk psykologforening
06.11.2018
Sesong 2 av «Jeg mot meg» kan gi inntrykk av at ungdommens problemer løses gjennom støtte fra gruppa, noe som blir i overkant enkelt. Men så er jo heller ikke dette en vanlig terapigruppe.
HELT SIDEN forhåndsannonseringen har jeg fulgt «Jeg mot meg»-serien på NRK med stor interesse. Etter sesong 1 var jeg mest begeistret; gruppeformatet ble synliggjort, ungdommenes mot og styrke i å vise fram sine problemer imponerte, og Peder Kjøs' åpenbare ordentlighet og alvor i prosjektet var betryggende. Skepsisen fra min side handlet om etiske dilemmaer knyttet til eksponering av deltakerne, og gruppeterapifaglig om hva som faktisk ble vist; var dette gruppeterapi? Flere av oss gruppeterapeuter stusset også over at NRK valgte en psykolog uten gruppepsykoterapiutdanning som seriens terapeut. Med sesong 2 fortsatte interessen, men jeg har savnet å få følge gruppeprosessen i tilleggsmaterialet NRK la ut i sesong 1. At jeg nå kjenner meg enda mer som en kikker, kan handle om at jeg som godt voksen psykiater ikke tilhører programmets målgruppe, og er enda mindre fortrolig med formen når jeg kun får se de ferdig redigerte, oppstykkede TV-episodene.
TV-PRODUKSJONEN
Jeg tror fortsatt dette er «god TV», som treffer sin unge målgruppe. Formålet med programmet - å synliggjøre og normalisere unge menneskers psykiske strev og vise at det hjelper å være åpen om sårbare tema - virker å bli nådd. Gir serien et realistisk og riktig bilde til andre ungdommer som sliter, av hva psykisk lidelse og terapi er, og hvordan gruppeterapi foregår? Jeg er sterkt i tvil. Jeg tror det bildet som tegnes, lander for langt unna det alminnelige, og løsningene kan oppfattes som enklere enn de faktisk er. Enkelte har kritisert serien for å ikke ta hensyn til hvilke konsekvenser selveksponeringen kan få for disse unge menneskene. Jeg er usikker på hvor godt denne kritikken treffer. Kanskje har de mer ytringsvett enn oss godt voksne. Før serien slutter, framstår også alle som vinnere innenfor sine definerte problemområder. Men at serien er etisk uproblematisk, tenker jeg debatten i kjølvannet har vist at den ikke er.
ER DETTE TERAPI?
Mitt svar er nei. Disse ungdommene er ikke pasienter, og de har heller ingen formelle pasientrettigheter. De er nødvendigvis utvalgt etter andre kriterier enn om det hadde handlet «bare» om behandling. Det vi ser, ligner mye på terapi, og det fungerer på mange måter terapeutisk for de som deltar. Men det kan gode opplevelser i nære relasjoner, i parfold og bl
Gå til medietTV-PRODUKSJONEN
Jeg tror fortsatt dette er «god TV», som treffer sin unge målgruppe. Formålet med programmet - å synliggjøre og normalisere unge menneskers psykiske strev og vise at det hjelper å være åpen om sårbare tema - virker å bli nådd. Gir serien et realistisk og riktig bilde til andre ungdommer som sliter, av hva psykisk lidelse og terapi er, og hvordan gruppeterapi foregår? Jeg er sterkt i tvil. Jeg tror det bildet som tegnes, lander for langt unna det alminnelige, og løsningene kan oppfattes som enklere enn de faktisk er. Enkelte har kritisert serien for å ikke ta hensyn til hvilke konsekvenser selveksponeringen kan få for disse unge menneskene. Jeg er usikker på hvor godt denne kritikken treffer. Kanskje har de mer ytringsvett enn oss godt voksne. Før serien slutter, framstår også alle som vinnere innenfor sine definerte problemområder. Men at serien er etisk uproblematisk, tenker jeg debatten i kjølvannet har vist at den ikke er.
ER DETTE TERAPI?
Mitt svar er nei. Disse ungdommene er ikke pasienter, og de har heller ingen formelle pasientrettigheter. De er nødvendigvis utvalgt etter andre kriterier enn om det hadde handlet «bare» om behandling. Det vi ser, ligner mye på terapi, og det fungerer på mange måter terapeutisk for de som deltar. Men det kan gode opplevelser i nære relasjoner, i parfold og bl
