LO-Aktuelt
17.05.2023
I dagens individualiserte samfunn får arbeidstakere ofte beskjed om å finne metoder for å håndtere press og stress på egenhånd. Men en slik tankegang gjør oss blinde for de strukturelle årsakene til stress.
For omtrent fem år siden møttes vi på et universitet der begge jobbet som forskningsassistenter. Vi gikk på midlertidige kontrakter som kun varte noen måneder av gangen, og vi visste aldri om de ville bli forlenget. Arbeidsoppgavene var ofte uklare, vi satt alene ved PC-en og hadde stort sett mailkontakt med sjefene. Det var en ensom og utrygg tilværelse. Vi opplevde ulike helseplager på grunn av situasjonen: urolig mage, stive skuldre, svimmelhet og migrene. Heldigvis satt vi på samme kontor og begynte å utveksle erfaringer.
Slik fant vi ut at de dårlige arbeidsforholdene vi opplevde ikke bare gjaldt denne jobben, men også andre jobber vi hadde hatt før. Vi begynte å se flere trekk i dagens arbeidsliv som verken er helsefremmende eller særlig bærekraftige. Samtidig fikk vi høre av mer erfarne arbeidstakere at det bare var å ta seg sammen, for «du finner deg jo en trygg jobb til slutt!» og «alle opplever jo litt stress på jobben.» Men vi var ikke enige, og vi begynte å mislike denne trangen
Les opprinnelig artikkelSlik fant vi ut at de dårlige arbeidsforholdene vi opplevde ikke bare gjaldt denne jobben, men også andre jobber vi hadde hatt før. Vi begynte å se flere trekk i dagens arbeidsliv som verken er helsefremmende eller særlig bærekraftige. Samtidig fikk vi høre av mer erfarne arbeidstakere at det bare var å ta seg sammen, for «du finner deg jo en trygg jobb til slutt!» og «alle opplever jo litt stress på jobben.» Men vi var ikke enige, og vi begynte å mislike denne trangen
