Mens millionene har strømmet til de amerikanske klimakonsulentene, har kritiske røster i bistandsforvaltningen flere ganger påpekt at lønningene har vært uvanlig høye, at et kommersielt selskap ikke burde motta tilskudd fra Norge, at det har vært uklare målsettinger og at det er blitt stilt spørsmål ved om flere av prosjektene i det hele tatt bør finansieres av bistandspenger.
Under søknadsbehandlingen av det siste prosjektet advarte Norad både mot høye kostnader, svakheter ved prosjektet og mot tette bindinger mellom stiftelsen Climate Advisers Trust og firmaet Climate Advisers. Norad bevilget likevel 75 millioner kroner, etter påtrykk fra Klima- og miljødepartementet.
Prosjektet endte med krangel om millionbeløp og en rekke alvorlige anklager fra Norad mot Climate Advisers Trust. Det mangeårige samarbeidet er nå avsluttet, men firmaet Climate Advisers mottok norske bistandspenger helt til januar i år - via en avtale Klima- og miljødepartementet hadde med miljøorganisasjonen Emergent.
- Likhetstrekk med ILPI-skandalen
Rune Jansen Hagen, professor ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen, er kritisk til den norske pengebruken. Hagen poengterer at risiko er et tilbakevendende tema i bistanden og at bistand kan være en «risikosport», men:
- Vanligvis tenker vi da på risikoen for at prosjekter mislykkes på grunn av svak gjennomføringsevne i mottakerlandene eller fordi midlene misbrukes. Men her snakker vi altså om risikoen for å ikke nå frem i det amerikanske rettssystemet, samt for at et kommersielt selskap gjennom internprising får profitt det ikke skulle hatt. Jeg synes ikke det er denne typen risiko man skal ta med norske bistandsmidler, sier han.
Hagen mener at Climate Advisers-saken har flere likhetstrekk
