NJ-ledelsen brukte pengerot som påskudd for å bli kvitt ham, mener forfatterne av den nye boka om fagbladet Journalisten. Onsdag kveld slippes boken Frifant og budbringer - Journalisten i 100 år. Forfatterne bak boken, tidligere Journalisten-medarbeidere Kathrine Geard og Leif Gjerstad sier i et intervju at dette er det mest dramatiske som er skjedd i Journalistens historie.
Trond Idås, som i dag er rådgiver i NJ, understreker at de faktiske forholdene er kjent etter flere rettslige prosesser.
- Styret var helt samstemmige om dette. Austenå hadde ikke noen sentral rolle, og jeg satt som sekretær for styret. Men som generalsekretær måtte jeg håndtere disse regningen.
Artig redaktør
Han avviser at han hadde noe personlig imot Hauge.
- Mange i NJ var glade i Jan Otto, han var sosial og artig. De som hadde en kontrollsituasjon kunne nok oppleve andre sider ved ham. Det er kanskje ikke så rart at forfatterne støtter Hauges fremstilling. Han ansatte Geard, og de jobbet sammen i mange år. Nei, for oss handlet dette om hvordan vi skulle håndtere dette slik at Jan Otto skulle komme seg videre, sier Idås.
Han avviser at andre i NJ hadde lignende problemer med telefonutgifter, slik forfatterne redegjør for.
- Hauge og andre hadde fri telefon. Men det var dyrt med telefon på den tiden, og det kunne være andre som hadde høye regninger. Men det var ikke størrelsen som var problemet, det var hvilke typer utgifter du belastet organisasjonen, og for Hauge gjaldt det altså travtips, sier Idås.
Trond Idås satt som sekretær i Journalisten-styret da Jahn Otto Hauge måtte gå av. Arkivfoto: Martin Huseby Jensen
