Demens & Alderspsykiatri
05.06.2017
Wilhelmina Hoffman er operativ; hvis noe ikke fungerer vil hun løse det raskt. Som positivist tror hun at det meste er mulig, og hun liker «å bjuda på sig själv» . Det er gode egenskaper å ha for en overlege, som i tillegg er rektor, virksomhetssjef og direktør for Svenskt Demenscentrum.
Wilhelmina Hoffman så dagens lys to mil nord for Stockholm, og har bodd i eller ved den svenske hovedstaden hele sitt liv. 18 år gammel flyttet hun inn til byen, der hun ville studere medisin på Karolinska Universitetssjukhuset. Men Wil-helminas engasjement for eldre oppsto lenge før det. - Min fascinasjon for geriatri startet da jeg som ung jobbet som pleieassistent på et syke-hjem. Der var man nesten baret opptatt av pasientenes fordøyelse, det hørte til våre opp-gaver å «tømme» deres mager hver tirsdag og torsdag. Arbeidet vi utførte var ikke omsorg. Kanskje var jeg uheldig og fikk jobb på feil sted? Det var kanskje ikke slik i all langtidsomsorg, eller var det meg, som ikke forsto rutinene? Heldigvis at jeg hadde denne opplevelsen, kan man vel si i dag. Jeg forsto raskt at mye kunne gjøres for å forbedre omsorgen for eldre og personer med demens. Wilhelmina tok tidlig ansvar for endring der hun så det var nødvendig. - Jeg var for dyrebeskyttelse og mot plag-somme dyreforsøk, så da jeg i studietiden ble bedt om å gjøre laboratorieforsøk på dyr nektet jeg. Etter å ha sloss hardt for mitt standpunkt fikk jeg lov til å benytte kalvelever i stedet. Det var for meg helt utenkelig at dyr skulle drepes bare for at jeg skulle forstå noe. DWeilmheelnmsi noags ihnøterrseeslse for eldreomsorg til tross; det var ikke mye hun og de andre medisin-studentene lærte om dette i grunnutdanningen. Dette ville hun gjøre noe med. Som ung ny-utdannet fikk hun jobb som underlege på Sabbatsberg sykehus i Stockholms indre område Vasastan, tilhørende bydelen Norrmalm. - Jeg visste at professor Bengt Winblad holdt til der, så jeg oppsøkte han og fortalte at jeg hadde lyst til å forske. «På hvilket område? », spurte han. «Alle», svarte jeg. Da Winblad lurte på om jeg kunne tenke meg demensforskning, sa jeg ja, uten å vite til hva. Dermed kom jeg med i det store epidemologiske Kungsholm-prosjektet, der vi besøkte og intervjuet alle som var 75 år eller eldre i bydelen Kungsholmen. Wilhelminas oppgave var å gjennomføre lege-undersøkelsene der folk befant seg, om de var hjemme, på sykehjem eller sykehus. - Det var et svært lærerikt arbeid, vi møtte jo mange friske gamle også. Med legevesken under armen banket vi på for å ta status, kognitive tester, blodtrykk med mer, forteller hun. Fersk som forsker var Wilhelmina særlig interessert i hørselsproblematikk, hun tok blant annet med seg et ortoskop for å arbeide med sitt eget lille prosjekt i det store. Artikkelen hun skrev på bakgrunn av dette, viste hvor vanlig det var med hørselproblemer blant eldre, og at mange hadde nedsatt hørsel på grunn av
Gå til mediet