Arkitektur N
06.12.2018
Barna river av seg skoene og løper ut på det fargede gulvet. «Jeg var sikker på at alt var hardt, men det er mykt!» utbryter Johanna.
«Se, det der ligner en veranda som har falt ned», fortsetter hun og peker på en sirkulær skråstilt plattform. Og så forsvinner de. Jeg går på det myke underlaget, med barn vrimlende rundt føttene mine, og studerer de pastellfargede skulpturene. Deretter synker jeg ned langs veggen og blir sittende på det myke gulvet, mens jeg studerer de abstrakte skulpturene. «Se mamma! Disse putene ser veldig lette ut, men de er faktisk ganske tunge». Barna står i et hjørne og stabler sekskantede kubber oppå hverandre. De har møtt andre barn som hjelper til. Så ramler konstruksjonen ned, og gjengen løper videre. Vi er der i to og en halv time. Ingen vil hjem.
I slutten av september åpnet utstillingen The Brutalist Playground i Kunsthall Oslo. Dette er en vandreutstilling signert det Londonbaserte arkitekturkollektivet Assemble i samarbeid med den australske kunstneren Simon Terrill. Og jeg hadde altså med meg Tias og Johanna på 5 og 7 år inn i et rom fylt m
Gå til medietI slutten av september åpnet utstillingen The Brutalist Playground i Kunsthall Oslo. Dette er en vandreutstilling signert det Londonbaserte arkitekturkollektivet Assemble i samarbeid med den australske kunstneren Simon Terrill. Og jeg hadde altså med meg Tias og Johanna på 5 og 7 år inn i et rom fylt m
