De to bor i Haiderpur Wagho utenfor Jacobabad i det sørøstlige Pakistan. Landbyen er omgitt av vann, noen barn ler i det fjerne og trærne rasler i den milde brisen. Det er nesten fredelig. Ikke som for et drøyt halvår siden:
- De siste dagene regnet det fryktelig mye, vi hadde aldri opplevd slikt regn før, forteller Muhammad Osman.
Monsunen, kilden til liv i denne delen av verden og som normalt starter i juni og slutter i september, begynte som vanlig. Muhammed og kona plantet ris på åkeren der de jobbet, jorda var perfekt og prognosene pekte mot gode avlinger.
Sindh, som er en av landets fire provinser, kalles ofte «Pakistans brødkurv», da mye hvete, ris, bomull produseres her og sendes til store deler av landet - og til nabolandene. Muhammad Osman og kona Maishari Osman våknet en av de siste dagene i august til et regnskyll som ikke ville stoppe. De skjønte raskt at de måtte ut på åkeren for å redde så mange risplanter som mulig før de ble svelget av vannet.
De kledde på seg ved daggry, sendte barna til en nabo og la på vei på en rickshaw (liten motorsykkel, red.anm.) inn i de brusende vannmassene. Tanken var å kutte ned risen og spare den, for så å plante den igjen når vannet trakk seg tilbake.
- Det var så mye vann på veien at det var vanskelig å komme frem, minnes Muhammad Osman.
Bortenfor horisonten
Pakistan er verdens sjette mest folkerike land med over 200 millioner mennesker. Landet er som en smeltedigel mellom India og Afghanistan, der påvirkninger fra både øst og vest skaper et mylder av sjelden karakter. Videre grenser landet også til Iran og Kina og befinner seg historisk sett i en geopolitisk hotspot.
Landsfaderen Muhammad Ali Jinnah, som var en medvirkende årsak til uavhengigheten i 1947, beskriver fødselen av Pakistan som «historien om høye menneskelige idealer og kamp for å overleve mot alle odds o
