Jeg har fulgt med det norske kommentariatet som har tapetsert norske medier de siste ukene og blitt mer og mer forundret. De fleste ser ut til å ha hatt ståltro på meningsmålerne, til tross for fadesen ved sist valg i 2016.
Så sent som sist helg hadde NRK en morgen et riksdekkende program hvor en kjent kommentator påsto at skivebommen ved sist valg ikke kunne gjenta seg fordi Joe Biden så åpenbart (det måtte da alle skjønne) lå langt foran Donald Trump på meningsmålingene. Hvis det skulle bli jevnt eller Trump vinne knapt, måtte meningsmålerne bomme med fire ganger mer enn i sist valg, og det var jo ikke mulig, mente han.
Det har vært begått klassiske feil i norske media de siste ukene, både når det gjelder demokratiet i USA (borgerkrigen er nær) og meningsmålingene (som man etter sist fadese burde ha hatt en mer kritisk distanse til).
At mange norske medier ikke har respekt for valg i et land som har praktisert demokrati i 200 år, er overraskende, men dette er ikke det verste. De har heller ikke respektert at det i USA er stor fattigdom og at en president som åpenbart appellerer til denne gruppen, vinner stemmer derfra. Han ser dem, er vel da heller ikke så rart?
Den manglende distansen mellom journalisters egne ønsker/holdninger/følelser og de faktiske forhold på bakken i USA, er sjokkerende. Lesere, lyttere og seere i Norge er blitt foret med journalisters egne følelser og ønsker og en manglende distanse til stoffet som må være historisk. Vi er derved frarøvet en reell beskrivelse av valgets mulige utfall.
Hva gikk galt og hvilke kurs ser journalistene ut til å ha misset på journalistskolen?
Vi er frarøvet en reell beskrivelse av valgets mulige utfall.
Kan det se ut som at verken etikk eller forecasting var fag som ble tatt eller ble tatt alvorlig? Man undres: Ble de ikke trenet i å se fremover, vurdere muligheter objektivt, kaldt og nøktern og å legge følelser til side?
På Universitetet i Stavanger kjører jeg forecasting-masterkurs på Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging (ISØP). En av lærebøkene vi bruker er skrevet av Wharton-professor Philip Tetlock og Dan Gardner (USA).
De dokumenterte i sin bok Superforecasting deres uttesting av evnen til prediksjon (forecasting), og fant at den kan oppøves. Deres forskning viste blant annet at når de spurte et enormt antall mennesker om utfallet av en rekke saker de neste tyve år, og så sjekket det faktiske utfallet etter tyve år, var de dårligste forecasterne kommentariatet. De som til stadighet var i media og fortalte vanlige folk hvordan fremtiden ville bli, var de som bommet mest. Ikke bare valgte media altså feil folk til å uttale seg, kommentariatet selv bommet også grovt.
De som derimot var utmerkede forecastere var nokså vanlige folk. De beste som øvet seg i dette, traff 60 prosent bedre enn de som vanligvis tapetserte frontsidene, radioprogrammene og TV-rutene.
Vinneren i denne tyveårsstudien var en danser og en dataingeniør. Professor Tetlocks klassiske studie viste nemlig at den viktigste egenskapen for en god forecaster var uavhengighet. Man må ikke ta side, man må se nøkternt på situasjonen og unngå å bli følelsesstyrt. Man må unngå bli partisk.
Når man nå spoler tilbake på valgdekningen i Norge vil man nok se at det er her det har strandet. Media har ost av manglende nøytralitet, uavhengighet og har i stedet vært altfor opptatt av å markere sitt ståsted, hvilken side man står på. Uttalelser og valg av intervjuobjekter blir derved også lett skjevt. Leserne, lytterne og seerne er berøvet et balansert bilde av situasjonen som har vært farget av medias egne følelser for sin kandidat.
Håndteringen av USA-valget står således til stryk.
Back to school!
Image-text:
Meningsmålingene tydet på et valgskred for Joe Biden. I stedet har det utviklet seg til et valgdrama.
Foto: John Locher / AP / NTB
