«Hei, Erik er i ambulansen på vei til A-hus. Jeg tror han har hatt et hjerneslag. Han ringte meg og hørtes veldig rar ut, så jeg ringte ambulansen. Jeg reiser opp til sykehuset nå»
Dette var tekstmeldingen jeg fikk fra svigerinnen min 12. mars i fjor. Jeg satte meg på første fly. Min bror hadde følt seg uvel fra morgenen av, men hadde gått på jobb og håpet det skulle gå over. Det gikk ikke over, og etter hvert bestemte han seg for å ta toget hjem, men kollapset ved perrongen. Han hadde på et tidspunkt ringt sin kone som skjønte at han trengte ambulanse. Det viste seg at han hadde fått hjerneslag 45 år gammel og ble en av om lag 9000 som rammes av hjerneslag i Norge hvert år (1). Mange tanker suser igjennom hodet når man får en slik melding. Jeg vet at 88 % overlever, og at 75% blir selvhjulpne, 51% er like fornøyd med tilværelsen etter hjerneslaget og deltar på meningsfylte aktiviteter (1). Men jeg vet også at utfallet kan bli noe helt annet. Overlever han? Vil han fungere kognitivt? Kommer han seg på beina igjen? Hvordan går det med kona og barna på fem og sju? Som fysioterapeut og spesialist i nevrologisk fysioterapi har jeg hatt mange slagrammede som pasienter. Nå fikk jeg også erfare hvordan det er å være pårørende.
«Hvordan går det med din bror?» er et spørsmål jeg har prøvd å svare på helt fra han ble syk. Hva skal jeg svare? Hva er det egentlig de spør om? I dette essayet vil jeg prøve å svare på spørsmålet ved å reflektere over begrepene helse og funksjon i et rehabiliteringsforløp etter hjerneslag.
-Dausjuk
Men hei, hva gjør du her? Har du kjørt? Min bror ligger på overvåkningen koblet til flere maskiner. Han har en sykepleier hos seg som kun er ansvarlig for han, de jobber med å stabilisere vitale parametere. Du er jo dausjuk, selvfølgelig måtte jeg komme. Jeg tok fly, svarte jeg. Haha, ja, jeg er nok ikke helt i slaget nei, eller det er vel akkurat det jeg er, svarte han med samme dårlige humor som før. Han snakker langsommere, men jeg er lettet over at vi kan bruke samme sjargong. Hvordan har du det? Fortsatte jeg. Synes jeg har blitt dårligere etter at jeg kom hit, og i løpet av natta, svarer han. Beina mine er veldig hovne og armen er helt slapp, også må jeg tenke for å finne ordene. Kanskje det er lurt at du tenker litt før du prater, svarer jeg, det blir jo en helt ny opplevelse for deg. Vi ler litt sammen, og jeg ser at han ikke får med seg begge munnvikene. Er blodtrykket fortsatt høyt? spør jeg. Ja, svarer han. Vi sitter stille en stund, og han dormer litt mens jeg tar fram strikketøyet.
Hva kan jeg si om min brors helse på dette tidspunktet? At selve ordet helse har norrøn opprinnelse og kommer fra ordet heill og omhandlet det å være hel som i frisk, uskadet og hell som i lykke, flaks (2), er litt interessant. Allerede på norrøn tid hadde de en formening om at helse er sammensatt. Vi har kommet langt siden den gang, men også i dag kan helse forstås på ulike måter ut fra hvilket perspektiv vi har som utgangspunkt. Min bror er på sykehuset, han er koblet opp og blir konstant overvåket. Han er nok hverken frisk eller lykkelig akkurat nå. I en biomedisinsk forståelse er helse når kroppens biologiske strukturer og funksjoner er intakte (3). Om vi forstår helse fra den biomedisinske modellen, så er min bror syk på dette tidspunktet, og det er ganske så lett å være enig i det. Her var det mye som ikke var intakt
