Forskerforum
07.05.2024
Mindre høyere utdanning i verden hadde gjort livet lettere for mange, gitt flere veier til kunnskap og gjort at færre institusjoner kavet for å tiltrekke seg studenter, skriver Karl-Fredrik Tangen.
«Skolen er som et radarapparat. Her kan vi avlese hva slags samfunn vi lever i.» Ordene er kriminologen Nils Christies i boka Hvis skolen ikke fantes fra 1971. Ikke minst mente han at det er viktig å forstå skolen fordi den er «ni års liv for alle, tolv-femten for mange».
Da Christie skrev, hadde skolen bredt om seg. Hele 30 000 studerte ved Norges høyere utdanningsinstitusjoner. I dag er det 300 000. Forskerforbundet har over 25 000 medlemmer. Skolen er tretten års liv for nesten alle, og over halvparten av dagens 30-åringer har fullført høyere utdanning og blitt vurdert etter en skala fra A til F. A beskrives som «fremragende», og E, siste ståkarakter, som en «lite tilfredsstillende» prestasjon der kandidaten «viser liten vurderingsevne eller selvstendighet».
Refs av studentene
Christie reagerte på en prosess etter krigen som ble omtalt som «utdanningseksplosjonen», og satte polemisk spørsmålstegn ved hele systemet. I tiårene etter har systemet blitt enormt, og samtidig har det moralske, intellektuelle og kritiske han sto for, blitt presset til ytterkanten av akademia. Mens de sentrale representantene for høyere utdanning framstår som PR-agenter for utdanning, mer utdanning og enda mer utdanning. Aller grellest blir det når vinklingen er at det særlig er studentene som er høyere utdannings problem.
Som da førsteamanuensis Oddveig Storstad spurte i Forskerforum om det ikke var på tide «å stille noen krav til studentene også». Hennes betimelige kritikk av motsetningen mellom Riksrevisjonens refs av høyere utdanning og ressursene som blir stilt til rådighet, kom i skyggen av hennes refs av studentene. For det «virker som folk synes det var litt modig sagt». At en gjeng lærere i høyere utdanning vil ha andre typer studenter, er ikke så overraskende. Sånt er læreværelsesprat jeg selv har deltatt i. Men den offentlige samtalen trenger noe annet.
Utdanningsimperativet
For er det slik at titusener av unge mennesker faktisk velger å legge skjebnen sin i et system som karakteriserer dem
Gå til medietDa Christie skrev, hadde skolen bredt om seg. Hele 30 000 studerte ved Norges høyere utdanningsinstitusjoner. I dag er det 300 000. Forskerforbundet har over 25 000 medlemmer. Skolen er tretten års liv for nesten alle, og over halvparten av dagens 30-åringer har fullført høyere utdanning og blitt vurdert etter en skala fra A til F. A beskrives som «fremragende», og E, siste ståkarakter, som en «lite tilfredsstillende» prestasjon der kandidaten «viser liten vurderingsevne eller selvstendighet».
Refs av studentene
Christie reagerte på en prosess etter krigen som ble omtalt som «utdanningseksplosjonen», og satte polemisk spørsmålstegn ved hele systemet. I tiårene etter har systemet blitt enormt, og samtidig har det moralske, intellektuelle og kritiske han sto for, blitt presset til ytterkanten av akademia. Mens de sentrale representantene for høyere utdanning framstår som PR-agenter for utdanning, mer utdanning og enda mer utdanning. Aller grellest blir det når vinklingen er at det særlig er studentene som er høyere utdannings problem.
Som da førsteamanuensis Oddveig Storstad spurte i Forskerforum om det ikke var på tide «å stille noen krav til studentene også». Hennes betimelige kritikk av motsetningen mellom Riksrevisjonens refs av høyere utdanning og ressursene som blir stilt til rådighet, kom i skyggen av hennes refs av studentene. For det «virker som folk synes det var litt modig sagt». At en gjeng lærere i høyere utdanning vil ha andre typer studenter, er ikke så overraskende. Sånt er læreværelsesprat jeg selv har deltatt i. Men den offentlige samtalen trenger noe annet.
Utdanningsimperativet
For er det slik at titusener av unge mennesker faktisk velger å legge skjebnen sin i et system som karakteriserer dem
