NFF-magasinet
15.04.2024
Mohammed Miqdad (34) vokste opp i en ulmende krigssone. Nå handler livet om langt mer enn bare å leve eller dø, men om å fylle dagene med verdi.
En mann omtrent så bred som han er lang kan kanskje se skremmende ut.
Men Mohammed Miqdad, Moa blant venner, er ikke skummel.
Inne på treningssenteret smeller det i veggene fra tonnevis med vektskiver som dunker inn i hverandre. Usjenerte stønn fra mer enn gjennomsnittet muskuløse mennesker overdøver musikken fra høyttalerne.
Det er her han nullstiller seg og finner ro i en ellers hektisk hverdag.
En trygg og god hverdag, langt fra den han vokste opp med.
Den lengste reisen
Som 14-åring ble Moa fraktet med pasienttransport fra Gaza til Barcelona. Faren hans gråt, men en gutt født i krig ble ikke redd da legene sa han bare hadde dager igjen å leve.
Døden hadde han sett på nært hold. Flere ganger. Skjer det, så skjer det.
- Du er ikke redd for døden i Palestina, sier han. Sånn er livet. Sånn er hverdagen.
- Jeg trodde først at det bare var en forkjølelse og at det skulle gå over. Men det gjorde det ikke, og etter hvert begynte det å gjøre vondt i hele kroppen.
Det fantes ingen kur mot blodkreft hjemme, men faren fikk ham fraktet til Spania og familien der.
Vel framme på sykehuset fikk han en sprøyte som tok vekk alle smertene. To dager senere våknet han. Helt alene på isolat.
- Faren min måtte reise tilbake til Gaza, men sykepleierne ble som en familie. Jeg kunne ikke spansk, så vi kommuniserte med tegn og tegninger, forteller han.
Etter to måneder var han frisk nok til å komme ut av isolatet. Da var kroppen hans så svak at han ikke kunne gå.
Det er vanskelig å tro n
Les opprinnelig artikkelMen Mohammed Miqdad, Moa blant venner, er ikke skummel.
Inne på treningssenteret smeller det i veggene fra tonnevis med vektskiver som dunker inn i hverandre. Usjenerte stønn fra mer enn gjennomsnittet muskuløse mennesker overdøver musikken fra høyttalerne.
Det er her han nullstiller seg og finner ro i en ellers hektisk hverdag.
En trygg og god hverdag, langt fra den han vokste opp med.
Den lengste reisen
Som 14-åring ble Moa fraktet med pasienttransport fra Gaza til Barcelona. Faren hans gråt, men en gutt født i krig ble ikke redd da legene sa han bare hadde dager igjen å leve.
Døden hadde han sett på nært hold. Flere ganger. Skjer det, så skjer det.
- Du er ikke redd for døden i Palestina, sier han. Sånn er livet. Sånn er hverdagen.
- Jeg trodde først at det bare var en forkjølelse og at det skulle gå over. Men det gjorde det ikke, og etter hvert begynte det å gjøre vondt i hele kroppen.
Det fantes ingen kur mot blodkreft hjemme, men faren fikk ham fraktet til Spania og familien der.
Vel framme på sykehuset fikk han en sprøyte som tok vekk alle smertene. To dager senere våknet han. Helt alene på isolat.
- Faren min måtte reise tilbake til Gaza, men sykepleierne ble som en familie. Jeg kunne ikke spansk, så vi kommuniserte med tegn og tegninger, forteller han.
Etter to måneder var han frisk nok til å komme ut av isolatet. Da var kroppen hans så svak at han ikke kunne gå.
Det er vanskelig å tro n
