Det privatiseres for lite, kommersielle aktører stenges ute. Vi kan spare milliarder, ifølge en ny rapport fra Virke, som for øvrig ble slaktet av Fagforbundets økonomer noen uker tidligere.
Debatten preges av ideologiske briller, mente næringsminister Monica Mæland (H), uten å reflektere over at hun kanskje sitter med de tjukkeste colabunnene selv.
For ser vi på helse- og omsorgssektoren, så er det ikke noe kommunalt sug etter å privatisere eller konkurranseutsette disse tjenestene. Det viser også forskningen. Selv i høyrestyrte kommuner som Drammen, Kristiansand og Sandefjord har interessen for å la private aktører ta over, vært liten. "Når vi sammenligner driften vår med de ti største kommunene i landet, finner vi at Kristiansand kommune drifter sykehjemmene effektivt. Også brukerne er tilfredse", uttalte Høyre-ordfører Harald Furre i Kristiansand kommune til Fagbladet i fjor høst.
Sosiolog og forsker Heidi Gautun ved Høgskolen i Oslo og Akershus konkluderer med at uansett politisk farge, så lar de fleste kommunene være å konkurranseutsette sykehjem. Trolig fordi erfaringer viser at det er komplisert, lite å hente på kvalitet og mest sannsynlig ikke noe å spare penger på, om man inkluderer andre kostnader for kommunen enn selve driften. Det kan være kostnader knyttet til anbudsrunder, kontroll og skifte av leverandør i kontraktsperioden.
Dessuten er det noe som heter ansatte. De blir sjelden nevnt i talepunktene til forkjemperne for privatisering og konkurranseutsetting. Brukerne settes i sentrum. Men brukerne får det ikke bedre uten fornøyde og kompetente ansatte.
Og her er vi ved debattens kjerne. Når 80 prosent av kostnadene til private aktører innen offentlige velferdstjenester består av
