Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Dråpen i Havet
Både 22. juli-kommisjonen og 25. juni-rapporten besvarer det viktige spørsmålet: Kunne det vært unngått?
Jeg tror ikke vi ønsker å vite svaret om vi stilte oss det samme spørsmålet etter båtforliset ved den greske kysten onsdag, der så mange som 400 mennesker kan være savnet.
For hva ville en kommisjon ha ment om hvor ansvaret ligger?
Kan du forestille deg en konklusjon som legger ansvaret på hvert enkelt menneske som satte seg i båten? På ham som flyktet fra bomberegnet og ruinene i Aleppo? På hun som mistet alle mulighetene, håpet og drømmene sine da Taliban tok kontroll over Afghanistan? På moren og barnet som dro da familien mistet huset sitt til israelske bosettere?
Gjør vi nok?
Som samfunn har vi fokus på å unngå ulykker og terror gjennom å forebygge. Når det gjelder båtflyktninger som dør på ferden over Middelhavet, derimot, kan det virke som det plutselig er et individuelt ansvar.
Samtidig vet vi at stadig flere mennesker drives på flukt på grunn av krig, klimaendringer, naturkatastrofer, vold, forfølgelse og alvorlige brudd på menneskerettighetene.
Gjør vi nok for å forebygge dette? Svaret er åpenbart nei.
Aldri før har vi hatt større økn
