Det er lenge siden Norge spesialiserte seg på fredsbygging. Det passer vårt image som utdeler av Nobels fredspris, som Fridtjov Nansens hjemland og til vår manglende kolonihistorie. Men det har ført til at vi har måttet ta de blodigste i handa og ønske dem velkommen.
De som husker uhyggen etter Svart Septembers terrorangrep mot israelske atleter under OL i Munchen i 1972, vil også minnes at palestinere fra de samme bevegelser kom til Norge i 1993.
Osloavtalen ble forhandlet fram i Norge med vertsnasjonen som «tilrettelegger». På den tiden var ikke palestinske ledere sett på som annet enn terrorister.
På syttitallet skulle Norge være gjest for forhandlinger mellom det brutale regimet i Sudan og opprørsbevegelsen SPLA i sør. Det var menn med blod på hendene etter flere års borgerkrig. Under mellomlanding i Nairobi ble hele den loslitte delegasjonen fra bushen tatt med til skredderen. De fikk dresser, for å være like godt kledd som delegasjonen fra Khartoum.
Kirkens Nødhjelp tok regninga.
Den verste fiende
