Fri tanke
16.08.2021
Ritualene knyttet til gravferd har viktige funksjoner og lange tradisjoner. Det er viktig å ta hensyn til, skriver Eivind Eggen.
Jeg hadde mitt første møte med Humanistisk gravferd sommeren 2011. Mot slutten av bachelorgraden min i sosialantropologi tok jeg en sommerjobb i et begravelsesbyrå. Motivasjonen var enkel: nød og nysgjerrighet. Jeg kunne ikke leve på studielånet alene som student i Oslo. Da jeg så stillingsannonsen «sommerjobb i begravelsesbyrå», slo det meg: «Det kan jeg jo ingenting om. Så spennende!» Jeg hadde samlet studiepoeng om skikker og ritualer i fremmede samfunn, men en helt sentral skikk i mitt eget samfunn hadde jeg knapt tenkt over.
Etter å ha kommet over de første praktiske utfordringene, som å kjøre bårebil og å stelle døde mennesker, rettet jeg blikket mot selve gravferdene. Fra før hadde jeg som så mange andre på min alder, kun vært i noen få, kirkelige, gravferder. Den sommeren var jeg til stede i rundt hundre gravferder. Ofte overvar jeg to eller tre seremonier om dagen, og de fleste av disse var kirkelige. Jeg lærte meg kirkens gravferdsliturgi på rams mens jeg spiste matpakken min på orgelgalleriet.
Den første Humanistiske gravferden jeg var involvert i ble holdt i et lite sykehjemskapell på Oslos østkant. Det gikk fort opp for meg at dette var noe ganske annet. Gravferdstaleren satt ikke foran ved talerstolen, han satt på linje med de pårørende. Han gikk ikke foran da kisten ble båret ut, han ble stående igjen inne i kapellet. Han messet ikke i lange tider om tro og håp, han holdt en ganske kort, men personlig minnetale. Seremonien var uten staffasje og manglet også tydelig seremoniledelse. Så mye var forskjellig, men likevel grunnleggende likt.
OvERGANGER
Som antropolog har jeg siden fordypet meg i spørsmålet om hva seremonier og ritualer gjør med oss. Ritualer tjener viktige funksjoner i menneskers liv. De søker å markere overgang fra én livsfase til en annen, å styrke samholdet i en gruppe eller å sikre en bedre avling. Hvordan mennesker møter døden varierer fra kultur til kultur, men at den må håndteres ved hjelp av ritualer, er nært universelt.
Ritualer knyttet til døden kan vi spore tilbake 40 000 år. De er dermed blant de eldste kulturelle skikkene vi vet
Gå til medietEtter å ha kommet over de første praktiske utfordringene, som å kjøre bårebil og å stelle døde mennesker, rettet jeg blikket mot selve gravferdene. Fra før hadde jeg som så mange andre på min alder, kun vært i noen få, kirkelige, gravferder. Den sommeren var jeg til stede i rundt hundre gravferder. Ofte overvar jeg to eller tre seremonier om dagen, og de fleste av disse var kirkelige. Jeg lærte meg kirkens gravferdsliturgi på rams mens jeg spiste matpakken min på orgelgalleriet.
Den første Humanistiske gravferden jeg var involvert i ble holdt i et lite sykehjemskapell på Oslos østkant. Det gikk fort opp for meg at dette var noe ganske annet. Gravferdstaleren satt ikke foran ved talerstolen, han satt på linje med de pårørende. Han gikk ikke foran da kisten ble båret ut, han ble stående igjen inne i kapellet. Han messet ikke i lange tider om tro og håp, han holdt en ganske kort, men personlig minnetale. Seremonien var uten staffasje og manglet også tydelig seremoniledelse. Så mye var forskjellig, men likevel grunnleggende likt.
OvERGANGER
Som antropolog har jeg siden fordypet meg i spørsmålet om hva seremonier og ritualer gjør med oss. Ritualer tjener viktige funksjoner i menneskers liv. De søker å markere overgang fra én livsfase til en annen, å styrke samholdet i en gruppe eller å sikre en bedre avling. Hvordan mennesker møter døden varierer fra kultur til kultur, men at den må håndteres ved hjelp av ritualer, er nært universelt.
Ritualer knyttet til døden kan vi spore tilbake 40 000 år. De er dermed blant de eldste kulturelle skikkene vi vet
