Fagbladet
20.01.2020
Direktør, statsråd eller en av gutta på gølvet? Frp, Venstre eller rødgrønn på rådhuset? Rune Aasen snakker med dem alle, men er en prinsippfast mann: Kake fra Ruter nekter han å spise.
- JEG VAR VISST FÆL TIL Å GRINE. Det er mor mi som sier det.
Ingen kunne ane en tjukkhudet fagforeningstopp i guttungen på Nordby. Det var 1950- og 60-tall, det gikk i fotball om sommeren og skihopping om vinteren. Tilsynelatende en helt vanlig gutt.
Men: Om de rundt ham hadde vært framsynte, kunne de kanskje ant det i skibakken. At det bak den fryktløse satsen fra hoppkanten lå en dristighet og en vilje utover det vanlige, og som ikke var lett å stagge. Eller kanskje noen år seinere, når han og kompisene dro på helgefylla og havnet i slåsskamp hver eneste gang. Det passerer neppe som fagpolitisk skolering, men vi kan ikke se bort fra at også disse oppveksterfaringene har kommet godt med som topptillitsvalgt.
Som 17-åring stemplet Rune Aasen inn til sin første arbeidsdag på Nebbs verksted på Skøyen i Oslo. Da han stemplet ut igjen samme ettermiddag, var han blitt medlem i Jern og Metall. Men hva var egentlig en fagforening? Det var den unge lærlingen litt usikker på.
Han lærte kjapt. For eksempel var avtalene glassklare når maskinmontørene fra Nebb skulle ut på anlegg med vannkraftturbiner og generatorer:
- Vi kjørte med verktøykassa baki bilen. Men hvis du var uorganisert, så hadde du ikke fått sitte på. Da måtte du ta toget med verktøykassa di aleine.
I praksis var ikke dette noe problem. Der var alle med i fagforeninga.
50 ÅR SEINERE BLIR RUNE AASEN drømmende i blikket av å tenke tilbake.
- Jeg skulle ønske det var slik fortsatt. At alle som begynte å jobbe i Sporveien ble medlem i Fagforbundet.
I Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA) er 83 prosent av de ansatte
Gå til medietIngen kunne ane en tjukkhudet fagforeningstopp i guttungen på Nordby. Det var 1950- og 60-tall, det gikk i fotball om sommeren og skihopping om vinteren. Tilsynelatende en helt vanlig gutt.
Men: Om de rundt ham hadde vært framsynte, kunne de kanskje ant det i skibakken. At det bak den fryktløse satsen fra hoppkanten lå en dristighet og en vilje utover det vanlige, og som ikke var lett å stagge. Eller kanskje noen år seinere, når han og kompisene dro på helgefylla og havnet i slåsskamp hver eneste gang. Det passerer neppe som fagpolitisk skolering, men vi kan ikke se bort fra at også disse oppveksterfaringene har kommet godt med som topptillitsvalgt.
Som 17-åring stemplet Rune Aasen inn til sin første arbeidsdag på Nebbs verksted på Skøyen i Oslo. Da han stemplet ut igjen samme ettermiddag, var han blitt medlem i Jern og Metall. Men hva var egentlig en fagforening? Det var den unge lærlingen litt usikker på.
Han lærte kjapt. For eksempel var avtalene glassklare når maskinmontørene fra Nebb skulle ut på anlegg med vannkraftturbiner og generatorer:
- Vi kjørte med verktøykassa baki bilen. Men hvis du var uorganisert, så hadde du ikke fått sitte på. Da måtte du ta toget med verktøykassa di aleine.
I praksis var ikke dette noe problem. Der var alle med i fagforeninga.
50 ÅR SEINERE BLIR RUNE AASEN drømmende i blikket av å tenke tilbake.
- Jeg skulle ønske det var slik fortsatt. At alle som begynte å jobbe i Sporveien ble medlem i Fagforbundet.
I Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OSA) er 83 prosent av de ansatte
