Fagpressenytt

JEG VAR JO SÅ RAR da jeg var barn, jeg fortjente å få juling, bli ertet og mobbet, fryst ut og brukt. Denne utviskingen av meg selv ble med meg hele veien fra da jeg var barn til i dag. Behovet for å bli sett, men likevel ikke våge å ta plass. Men for å få den hjelpa jeg trenger, må jeg utfordre helsevesenet slik det er i dag. Helsevesenet og systemet i seg selv har mye til felles med bøllene som oppførte seg dårlig mot meg under oppveksten. Hvordan er det mulig å fremdeles ikke se individer i psykiatrien i det samfunnet vi lever i nå?
Jeg møtte veggen i 2005. Da satt jeg på do i pausene mine og gråt fordi jeg var så tom for energi. Alle de årene jeg hadde hatt til da, hvor jeg hadde fortrengt hvem jeg var, usikkerheten min og traumene mine, kunne ikke fortrenges lenger.

HOS EN PSYKOLOG satt jeg i timer og fylte ut diagnoseskjemaer, og en psykiater kunne fortelle meg at jeg ikke led av spiseforstyrrelse fordi jeg ikke hadde telt kaloriene i maten jeg hadde spist dagen før. Alt var en kamp. En kamp mot Nav, en kamp mot fastlege, en kamp mot medisiner, en kamp mot psykolog og ikke minst en kamp mot meg selv. Jeg skjønte at det måtte være noe som gjorde at alt var så utfordrende og vanskelig, at det måtte være mer som lå under dep