Arkitektur N
12.06.2018
Stavanger er ikke kjent for monumentale signalbygg. Hotel Atlantic fra 1952 utgjør her et hederlig unntak. Totalrenovasjonen har derfor vært fulgt med argusøyne. Nå foreligger resultatet, og det er gjennomgående vellykket.
Hotel Atlantic er noe helt spesielt. Bygningen er ikke bare et hotell, men symbolet på et taktskifte, en temperaturmåler for næringslivet, en bit av alles barndom og en påle i det lokale samfunnslivet. Atlantic er en institusjon alle i regionen har et forhold til. Å forstå Hotel Atlantic er å forstå Stavanger.
Et øyeblikkelig ikon Få byer har vært gjennom så mange hamskifter som Stavanger. Generasjoner, tradisjoner, harde kår og viljen til å hevde seg i nasjonal og internasjonal sammenheng har gitt den værbitte kystbyen minner og arr som gjenspeiles i både beboere og bygg. De gjør ikke mye ut av seg, siddisene. De jobber hardt, ser fremover og tenker ofte på det merkantile før det moteriktige. Slik har det vært i hundrevis av år.
Kanskje det var nettopp derfor Hotel Atlantic skapte bølger i 1952. Hotellet var Vestlandets største. Internasjonale kokker og verdenskjente artister meldte sin ankomst. Det var kontinental meny og alkoholservering. Det var furore, det var fest, det var feider og det var feiring og Stavanger følte seg som en storby for første gang.
I over 60 år har Hotel Atlantic vært byens første alibi for en internasjonal identitet, og da Rezidor Hotel Group og KLP i 2015 annonserte en totalrenovering, ble det møtt med skepsis, fulgt med argusøyne og nøye dokumentert. Man kan tross alt ødelegge mye lokal identitet med 465 millioner kroner.
En forsiktig fasade Kombinasjonen av arkitektonisk monumentalisme og kulturelt fotavtrykk har gjort Hotel Atlantic til et vernet bygg. Som et resultat har både arkitekter og entreprenøren måttet trø varsomt, og fasaden forble relativt urørt under byantikvarens vaktsom«Atlantics rehabilitering har hatt interiørarkitektene i førersetet, med arkitektene som støttespillere."
me blikk. Den mest markante utvendige
endringen finner man i en nyetablert trapp
opp på det såkalte tivolifjellet. «Tivolitrappen» er en lang, krokete utvendig trapp i
cortenstål - et flott akkompagnement til
hotellfasadens materialer og farger, men kombinasjonen av røffe materialer og industrielt utseende har allerede tiltrukket seg spraybokser og markeringsbehov.
Fasaden har ellers fått nye innslag av kobber og imitert teak valgt med tydelige nikk til historisk materialbruk, og inngangs
partiet er flyttet 50 meter til venstre. Men
den gamle inngangsdøren er beholdt.
Det skaper forvirring. Man kan ikke flytte
inngangsdøren etter nesten 70 år og så bli overrasket over at stamgjester snubler inn kjøkkendøren.
Tilba
Gå til medietEt øyeblikkelig ikon Få byer har vært gjennom så mange hamskifter som Stavanger. Generasjoner, tradisjoner, harde kår og viljen til å hevde seg i nasjonal og internasjonal sammenheng har gitt den værbitte kystbyen minner og arr som gjenspeiles i både beboere og bygg. De gjør ikke mye ut av seg, siddisene. De jobber hardt, ser fremover og tenker ofte på det merkantile før det moteriktige. Slik har det vært i hundrevis av år.
Kanskje det var nettopp derfor Hotel Atlantic skapte bølger i 1952. Hotellet var Vestlandets største. Internasjonale kokker og verdenskjente artister meldte sin ankomst. Det var kontinental meny og alkoholservering. Det var furore, det var fest, det var feider og det var feiring og Stavanger følte seg som en storby for første gang.
I over 60 år har Hotel Atlantic vært byens første alibi for en internasjonal identitet, og da Rezidor Hotel Group og KLP i 2015 annonserte en totalrenovering, ble det møtt med skepsis, fulgt med argusøyne og nøye dokumentert. Man kan tross alt ødelegge mye lokal identitet med 465 millioner kroner.
En forsiktig fasade Kombinasjonen av arkitektonisk monumentalisme og kulturelt fotavtrykk har gjort Hotel Atlantic til et vernet bygg. Som et resultat har både arkitekter og entreprenøren måttet trø varsomt, og fasaden forble relativt urørt under byantikvarens vaktsom«Atlantics rehabilitering har hatt interiørarkitektene i førersetet, med arkitektene som støttespillere."
me blikk. Den mest markante utvendige
endringen finner man i en nyetablert trapp
opp på det såkalte tivolifjellet. «Tivolitrappen» er en lang, krokete utvendig trapp i
cortenstål - et flott akkompagnement til
hotellfasadens materialer og farger, men kombinasjonen av røffe materialer og industrielt utseende har allerede tiltrukket seg spraybokser og markeringsbehov.
Fasaden har ellers fått nye innslag av kobber og imitert teak valgt med tydelige nikk til historisk materialbruk, og inngangs
partiet er flyttet 50 meter til venstre. Men
den gamle inngangsdøren er beholdt.
Det skaper forvirring. Man kan ikke flytte
inngangsdøren etter nesten 70 år og så bli overrasket over at stamgjester snubler inn kjøkkendøren.
Tilba
