Fri tanke
06.06.2024
Det er lett å glemme at rusmisbrukere er mer enn bare det. At folk som ruser seg kan bli syke på andre måter også, enten de får kreft, lungebetennelse eller brekker et bein. Heldigvis har Gatehospitalet i Oslo hukommelsen i orden. Hva foregår egentlig bak de låste dørene? Hvem jobber der? Og hvem er pasientene?
Du, vet du hva ... Jeg har driti meg ut og glemt låsen til sykkelen ... Kan jeg ...?
Det er det aller første jeg sier til hun som møter meg utenfor en lukket dør på Tøyen denne morgenen. Jeg blir flau av både det og av at jeg er såpass forutinntatt at jeg tenker at denne delen av Oslo sentrum må være verdens verste sted å sette igjen en ulåst sykkel. Samtidig vet jeg lite om hva som venter meg. Kanskje dette faktisk er verdens verste sted å sette igjen en ulåst sykkel?
Det er uka etter påske. Jeg står utenfor Gatehospitalet, et slags helsehus for rusavhengige. Hun er lege Kine Meum. Det er hun som skal vise meg rundt og hjelpe meg med å leke «Helene sjekker inn» for et par timer. Forhåpentligvis også for å bli kvitt noen forutinntattheter.
Det er noe gammelmodig over Gatehospitalet. Ikke stedet, selv om det oser syttitallet av den beige murfasaden, men navnet. Ordet «hospital» får meg til å tenke på Wam & Vennerød-filmer og Ingvar Ambjørnsen-romaner. Og det at det befinner seg på «gata» gjør at tankerekkene fortsetter til «Jarle» fra Lille Lørdag, langhårede hippier og AKP(m-l).
Så ille kan det vel ikke være?
Eller?
- Ta den med inn du, sier hun og smiler. Hun har på seg en mørkeblå legeuniform og hvite skinnsandaler, foreløpig er det lite flower power å spore. Og så fremstår hun mild. Som en som ikke hever brynene over småting.
Nå er fotografen på plass også. Han og jeg følger Meum inn hoveddøra. Videre inn i en klangfull gang der vi introduserer oss for hverandre, mens vi ser ut på en steinlagt bakgård med en gassgrill, noe som muligens er et hint om at bekymringene mine er unødvendige. Samtidig scanner Meum gangen etter egnede steder for sykkelen.
- Der, sier hun plutselig og peker på en glipe mellom en låst el-sykkel og noen pappesker. - Der tror jeg den skal stå trygt, - Supert, sier jeg og henger meg selvsagt opp i tror, før vi fortsetter inn en minst like klangfull trappeoppgang.
ET TIDVIS GANSKE VANSKELIG LIV
- Jeg venter egentlig på en ny pasient, sier hun, mens vi sniler oss oppover trinnene.
- Ok?
- Ja, det er ikke sikkert han kommer ... Men hvis han kommer, må jeg gå og ta imot ham. Så vet dere det ... - Hender det at de ikke dukker opp?
- Absolutt, svarer hun.
- Noen surrer med dag og tid, ofte fordi de er altfor rusa, mens andre trekker seg i siste liten. Da er det bare å tilpasse seg.
Hun forteller at huset består av fire etasjer med fire ulike avdelinger: Førsteetasje er en blandet avdeling, andreetasje er for administrasjonen, tredjeetasje er en dameavdeling og fjerdeetasje er for menn. I den blandede avdelingen er det også satt av tre senger til palliasjon, eller lindring mot siste fase, som Meum kaller det. I 2016, da Gatehospitalet åpnet for denne type behandling, var det ingen som tenkte på å gi god pleie til injiserende rusmisbrukere (tidligere kjent som sprøytenarkomane) i denne fasen. Den gangen havnet de stort sett på sykehjem, ofte sammen mennesker som var langt eldre enn dem, og uten å ha kunnskap om hva slags smertelindring denne gruppen trenger.
- Det er veldig sjelden at de som kommer hit blir over 60, fortsetter hun. - Noen får kreft, andre får nyresvikt eller andre livsstilsrelaterte sykdommer som gjør at de nærmer seg slutten av livet. Så når det gjelder det palliative, er vår oppgave å forsøke å lage en så fin avslutning som mulig på et tidvis ganske vanskelig liv.
- Betyr det at folk dør her også? spør jeg - Noen dør her, ja.
Vi blir enige om å stikke innom kontoret til Meum i andreetasje for å finne ut av hva vi skal snakke om i dette intervjuet, som ingen av oss vet har begynt, idet en skravlete kohort passerer oss.
- ... som jeg kjøpte på XXL. - Å?
- Ja, det var tilbud og greier. De hilser, smiler og stemningen er generelt god. Det er nesten så jeg glemmer at sykkelen min står ulåst der nede. Men er de innlagte eller ansatte?
Eller er de begge deler?
«VELKOMMEN TIL VIETNAM»
Det første jeg legger merke til da vi låser oss inn i administrasjonsavdelingen, er de speilblanke gulvene og to moppende renholdsarbeidere.
- Hei, hei.
- Hei, hei, ja. Det andre er den sparsommelige innredningen, et interiørgrep som preger de fleste institusjoner. Derfor er det vanskelig å ikke få øye på det siterte bibelverset som pryder veggen litt lenger nede i den lange
Gå til medietDet er det aller første jeg sier til hun som møter meg utenfor en lukket dør på Tøyen denne morgenen. Jeg blir flau av både det og av at jeg er såpass forutinntatt at jeg tenker at denne delen av Oslo sentrum må være verdens verste sted å sette igjen en ulåst sykkel. Samtidig vet jeg lite om hva som venter meg. Kanskje dette faktisk er verdens verste sted å sette igjen en ulåst sykkel?
Det er uka etter påske. Jeg står utenfor Gatehospitalet, et slags helsehus for rusavhengige. Hun er lege Kine Meum. Det er hun som skal vise meg rundt og hjelpe meg med å leke «Helene sjekker inn» for et par timer. Forhåpentligvis også for å bli kvitt noen forutinntattheter.
Det er noe gammelmodig over Gatehospitalet. Ikke stedet, selv om det oser syttitallet av den beige murfasaden, men navnet. Ordet «hospital» får meg til å tenke på Wam & Vennerød-filmer og Ingvar Ambjørnsen-romaner. Og det at det befinner seg på «gata» gjør at tankerekkene fortsetter til «Jarle» fra Lille Lørdag, langhårede hippier og AKP(m-l).
Så ille kan det vel ikke være?
Eller?
- Ta den med inn du, sier hun og smiler. Hun har på seg en mørkeblå legeuniform og hvite skinnsandaler, foreløpig er det lite flower power å spore. Og så fremstår hun mild. Som en som ikke hever brynene over småting.
Nå er fotografen på plass også. Han og jeg følger Meum inn hoveddøra. Videre inn i en klangfull gang der vi introduserer oss for hverandre, mens vi ser ut på en steinlagt bakgård med en gassgrill, noe som muligens er et hint om at bekymringene mine er unødvendige. Samtidig scanner Meum gangen etter egnede steder for sykkelen.
- Der, sier hun plutselig og peker på en glipe mellom en låst el-sykkel og noen pappesker. - Der tror jeg den skal stå trygt, - Supert, sier jeg og henger meg selvsagt opp i tror, før vi fortsetter inn en minst like klangfull trappeoppgang.
ET TIDVIS GANSKE VANSKELIG LIV
- Jeg venter egentlig på en ny pasient, sier hun, mens vi sniler oss oppover trinnene.
- Ok?
- Ja, det er ikke sikkert han kommer ... Men hvis han kommer, må jeg gå og ta imot ham. Så vet dere det ... - Hender det at de ikke dukker opp?
- Absolutt, svarer hun.
- Noen surrer med dag og tid, ofte fordi de er altfor rusa, mens andre trekker seg i siste liten. Da er det bare å tilpasse seg.
Hun forteller at huset består av fire etasjer med fire ulike avdelinger: Førsteetasje er en blandet avdeling, andreetasje er for administrasjonen, tredjeetasje er en dameavdeling og fjerdeetasje er for menn. I den blandede avdelingen er det også satt av tre senger til palliasjon, eller lindring mot siste fase, som Meum kaller det. I 2016, da Gatehospitalet åpnet for denne type behandling, var det ingen som tenkte på å gi god pleie til injiserende rusmisbrukere (tidligere kjent som sprøytenarkomane) i denne fasen. Den gangen havnet de stort sett på sykehjem, ofte sammen mennesker som var langt eldre enn dem, og uten å ha kunnskap om hva slags smertelindring denne gruppen trenger.
- Det er veldig sjelden at de som kommer hit blir over 60, fortsetter hun. - Noen får kreft, andre får nyresvikt eller andre livsstilsrelaterte sykdommer som gjør at de nærmer seg slutten av livet. Så når det gjelder det palliative, er vår oppgave å forsøke å lage en så fin avslutning som mulig på et tidvis ganske vanskelig liv.
- Betyr det at folk dør her også? spør jeg - Noen dør her, ja.
Vi blir enige om å stikke innom kontoret til Meum i andreetasje for å finne ut av hva vi skal snakke om i dette intervjuet, som ingen av oss vet har begynt, idet en skravlete kohort passerer oss.
- ... som jeg kjøpte på XXL. - Å?
- Ja, det var tilbud og greier. De hilser, smiler og stemningen er generelt god. Det er nesten så jeg glemmer at sykkelen min står ulåst der nede. Men er de innlagte eller ansatte?
Eller er de begge deler?
«VELKOMMEN TIL VIETNAM»
Det første jeg legger merke til da vi låser oss inn i administrasjonsavdelingen, er de speilblanke gulvene og to moppende renholdsarbeidere.
- Hei, hei.
- Hei, hei, ja. Det andre er den sparsommelige innredningen, et interiørgrep som preger de fleste institusjoner. Derfor er det vanskelig å ikke få øye på det siterte bibelverset som pryder veggen litt lenger nede i den lange
