Når de første solstrålene treffer hovedstaden i den avsidesliggende Manipur-delstaten lengst øst i India, har «mødrenes marked» allerede rukket å bli et kaos av farger og aromatiske smaker.
Mellom fiskebodene smeller de skarpe stemmene til husmødre som står i kø for å sikre seg saftig, gyllen karpe fra Loktak-innsjøen i nærheten, mens tidlige kunder rusler mellom bodene som bugner av lokale frukt og grønnsaker, på jakt etter dagens beste råvarer.
Noen meter unna sitter en mild, eldre kvinne stille langs rader av leirvarer og bambuskurver og venter tålmodig på de få kundene hun får i løpet av en dag.
De driftigste av selgerne vitser for å tiltrekke seg mulige kjøpere, og tilbyr smaksprøver av lokalt godteri og puffet ris. Andre småprater sorgløst med kollegene sine, eller benytter anledningen til å ta seg en liten pause og nyte en bolle med dampet ris og stekt fisk, eller en velfortjent strekk.
Før de pakker ut varene sine, avlegger mange en rask visitt til «Ima Imoinus», gudinnen for rikdom og handel og markedets høye beskytter. Der legger de igjen en passende offergave for dagen.
Markedet Ima Keithel (eller «mødrenes marked», på det lokale meiteispråket) ligger midt i den yrende byen Imphal, på grensen til Myanmar. Dette er et av verdens største marked og drives ene og alene av kvinner. Rundt 10 000 av dem jobber her hver eneste dag. De selger alt fra matvarer til tekstiler, kniver, leker og religiøse gjenstander.
Regionens økonomiske hjerte
Ima Keithel består av tre pagode-lignende basarer ved siden av hverandre, hver av dem en betongbygning i flere etasjer. Hver mor eier sin bod, som vanligvis går i arv i generasjoner - etterfølgerne plukkes ut blant søstre, døtre og svigersøstre. Bortsett fra noen få bud som bærer varer inn til markedet, har ikke menn tillatelse til å jobbe her.
- Dette markedet har alltid vært drevet av kvinner. Vi ville ikke vært bekvemme med menn rundt oss, forteller 72 år gamle Lalita Soibam, en fiskeselger som har jobbet her de siste 37 årene.
- Her kan vi snakke om sensitive familieanliggender, forretningens opp- og nedturer, eller om venner vi ikke har sett på mange år. Så åpent kan vi aldri snakke hjemme, i stemmer 50 år gamle Victoria Oibam, som driver en bananbod.
Det unike markedet symboliserer den ekstraordinære makten som lokale kvinner nyter godt av.
Tøffe og frittalende som de er, har de såkalte imaene - markedskvinnene - greid å beskytte sine barn og ektemenn gjennom århundrer med krig og vold, i det som er et av Indias mest utsatte og ustabile hjørner.
De går foran med et eksempel som står i sterk kontrast til resten av India, hvor det de siste årene er blitt utført en uendelig serie grusomme kriminelle handlinger mot kvinner - som har synliggjort den prekære stillingen deres i det indiske samfunnet.
Fremveksten av disse imaene sammenfaller med markedets fremvekst på 1500-tallet. Da var Manipur fortsatt et føydalt og militarisert samfunn, og lokale menn var ofte leilendinger eller ute i krig mot nabolandet Burma (dagens Myanmar).
Kvinnene ble ofte etterlatt og måtte ta seg av alt annet - husholdninger, barn, åkre og handel.
Takket være Imphals strategiske beliggenhet midt i Manipur, ble det som begynte som et midlertidig utemarked, der det ble drevet byttehandel av mat til overs, langsomt forvandlet til hele regionens økonomiske hjerte.
Og det bidro til å gi kvinner stadig mer innflytelse.
- Markedet ble et slags folkets parlament, hvor varer og nyheter fra hele staten ble delt, og hvor politiske, sosiale og kulturelle krefter kom sammen, forklarer Ch. Priyoranjan Singh, professor i økonomi ved Manipur-universitetet.
Markedet og dets mødre spilte en fundamental rolle i å forme Manipurs moderne identitet. I 1904 var imaene de første til å stå opp mot britene i sin motstand mot tvangsarbeidet ektemennene måtte ta. Kvinner stengte markedet en hel uke, hvilket førte til at fem tusen mennesker tok til gatene og tvang kolonimakten til å gjøre retrett.
I 1939, i sinne over måten britiske styresmakter eksporterte lokal ris til andre deler av India på, stilte mødrene seg på nytt opp mot hæren. Med bare never som våpen ble mange av dem påført alvorlige skader og kastet i fengsel. Denne Anishuba Nupilan (eller «den andre kvinnekrigen») har blitt et historisk landemerke i Manipur og markeres hvert år 12. desember ved et spesialbygd minnesmerke.
Økonomisk uavhengighet
Kvinnenes aktivisme vedvarer den dag i dag. En solfylt morgen stopper en gruppe politikere som skal reise til Delhi for å møte med medlemmer av landets regjering, innom markedet for å få mødrenes velsignelse. Da stanser aktiviteten i Ima Keithel opp, og alle stenger bodene sine og setter seg sammen ved hovedinngangen for å høre på lokalrepresentantene sine. På slutten av talen legger politikerne seg på bakken, mens mødrene reiser seg. Med knyttnevene i været roper de ut sin støtte til delegasjonen.
- Vi låner mødrenes ånd, for alle bevegelser starter i Ima Keithel, roper en politiker midt i mødrenes rop av glede og
