Boka handler om en mann, August Wilhelmsen, som har høye ambisjoner for seg selv og samfunnet. Han vil at vi skal leve i det beste av alle mulige samfunn, og arbeider for å realisere dette gjennom sin jobb i det såkalte Nærings- og helsedepartementet, der han måler befolkningens lykke for å sikre høyest mulig livskvalitet for flest mulig.
Det høres jo ut som et fornuftig mål, men i Grues framtidssamfunn har lykkejakten en mørk side. For hva skal man gjøre med de som ikke er lykkelige - de som har sykdommer eller av andre årsaker ikke makter å leve det statsdefinerte lykkelige livet? Er det da egentlig noen vits i å leve?
I Grues bok tilbyr staten støtteordninger for folk som sliter med livskvalitet og lykke, slik at de kan avslutte sitt meningsløse liv. Staten dreper ingen, men det finnes en rekke insentiver og pressmidler for å få folk til selv å velge en verdig avslutning hvis tallene på lykkeindeksen ikke holder mål.
I boka opplever August Wilhelmsen selv å få problemer med å holde livskvaliteten på et tilstrekkelig høyt nivå. Leseren kan følge hans møte med et system han selv har jobbet for, og hvordan han plutselig opplever å være blant dem som ikke lenger anses for å ha et leveverdig liv.
- Aktiv dødshjelp graderer menneskeverdet
Grue mener vi ser tendenser til denne typen tenkning også i dagens samfunn.
- Jeg synes de stadig mer liberale holdningene til aktiv dødshjelp er skremmende. De er beslektet med tankegangen jeg beskriver i romanen. Argumentet er at det ikke er noe vits i å leve hvis livet går i minus, og at man da bør ha muligheten t
