Fagpressenytt

I Norge er det stadig vanligere at gravplasser gir rom for navnede eller anonyme minnelunder. En navnet minnelund er graver i et felt med et felles minnesmerke. Her er det muligheter for å sette opp plaketter med navn og årstall for den gravlagte, og plass for å sette fra seg blomster og lys.
På Lilleøya gravlund er det ingen tradisjonelle gravfelt, men felles minnelunder. Lundene er gjennomgående markert med konstellasjoner av minnesmerker og beplantede sirkelformasjoner. Naturgravlunden omfatter et areal på i overkant av 52 dekar, og har rom for 15 000 graver, driftsanlegg og et klokketårn. En bred, slyngende grussti kantet av cortenstål leder gjennom anlegget. Utstyr og møblement er gitt et sobert og minimalistisk tilsnitt, og materialpaletten består primært av ulike utførelser av betong, cortenstål og treverk.
Topografisk er Lilleøya spissen av den nordligste «fingeren» på Fornebulandet, med Holtekilen i nord og Storøykilen i sør. Halvøya danner en slak høyrygg kledd med en vernet, grunnlendt kalkmark. Et lavpunkt med spredte felter av vegetasjon finnes lenger sørvest, og helt i vestenden en tettere skogsdannelse.
Disse tre, klare karaktertrekkene i landskapet er også grunnlaget for formgivningen av gravlunden. Overgangen mellom det åpne til det delvis omsluttede, og deretter møtet med og bevegelsen langs det tettere skogbrynet er et grep som har fulgt prosjektet fra start til slutt.

Lilleøya, en høstkveld. Jeg bestemmer meg på forhånd for å besøke Lilleøya gravlund nær solnedgang, slik at jeg kan vandre rundt i anlegget og betrakte det i et skiftende lys og nyanser. Tidspunktet er på en måte også treffende: En ettermiddag på høsten, hvor stauder og trær har begynt sin overgangsfase mot vinteren, hvor de skal visne hen og forgå for senere å gjenoppstå.
Det første som møter meg er en romslig parkeringsplass og en parallellforskøvet inngangsport, utformet slik at den alltid står åpen for gående, men må skyves ytterligere opp for at kjøretøy skal kunne passere