I utkastet til nytt partiprogram for Høyre kommer et forslag som er overmodent: Fas ut pressestøtten til riksdekkende aviser, og overfør disse pengene til lokale medier og til et fond for undersøkende journalistikk og digitalisering.Ikke rart de venstrevridde avisene skjelver i buksene.
Forslaget er godt og fremtidsrettet, ikke minst fordi mange av avisene som har karret til seg det meste av statsstøtten i en årrekke også har vært de dårligste til å omstille til en digital virkelighet. Og hvorfor skulle de det, når den reelle forretningsmodellene egentlig er å få en sjekk fra Stortinget en gang i året?
I 2019 ble det delt ut 316,2 millioner kroner i produksjonsstøtte til flere hundre norske aviser. Men fordelingsnøkkelen er helt urimelig sett med distriktsøyne. De aller fleste avisene får nemlig ikke mer enn 300.000-500.000 kroner i året. Statsstøtten for aviser flest dekker altså knapt en journaliststilling.
Da er situasjonen helt annerledes for avisene på topp. De seks øverst på listen fikk i fjor 177,4 millioner kroner. En drøy håndfull aviser får altså nesten 60 prosent av all pressestøtte, mens det sildrer småpenger utover avisene som er bunnplanken for lokaldemokratiet rundt om i landet.
Motstand fra venstresiden
Høyres programforslag følger opp Mediemangfoldsutvalget (som jeg var deltaker i), som anbefalte en slik omlegging av pressestøtten.
Men når Klassekampen ringer politikere på venstresiden, er det stor motstand. - Vi må for guds skyld holde våre egne politiske vurderinger unna når vi avgjør hvilke aviser som skal få støtte eller ikke, sier Freddy André Øvstegård (SV).
Det er lett å si når hele buketten av de riksdekkende avisene er på venstresiden av norsk politikk. Etter delingen av Kristelig Folkeparti har også Vårt Land både på lederplass og på kommentarplass valgt å støtte venstresiden av partiet.
Klassekampen, Dagsavisen og Nationen har så nære forbindelser til de rødgrønne partiene at de uomtviselig må regnes på den siden av politikken.
Nå er ikke min innvending mot pressestøtten til papiraviser knyttet til deres politiske profil, men til det urimelig i at et fåtall aviser stikker av med store deler av potten.
Mottar lommerusk i støtte
Nationen-redaktør Irene Halvorsen (fikk 21,9 millioner kroner i fjor) uttaler til Klassekampen at hun ikke klarer å forholde seg til forslaget fordi norsk mediepolitikk er så vellykket og mediemangfoldet er så viktig.
Hun mener det er vanskelig å se for seg hvordan en avis som Nationen skal klare seg uten pressestøtte. Det siste har hun trolig rett i. For å klare det må man nemlig omstille seg til en digital fremtid. Nettavisen har nå rundt 900.000 daglige lesere og vi har levd 24 år uten pressestøtte. Det går altså an!
På samme måte som små lokalaviser over hele landet klarer å få hjulene til å gå rundt ved god kostnadskontroll, selv om de bare mottar lommerusk i støtte i forhold til støttebaronene i hovedstaden.
Slår ring rundt ordning
Det forstemmende i pressestøttedebatten er at politikerne gjør det motsatte av det SV-representanten anbefaler - de har slått ring om en mislykket pressestøtteordning fordi de støtter sine egne aviser: Rødt (Klassekampen), Arbeiderpartiet og SV (Dagsavisen), Senterpartiet (Nationen) og til nå Kristelig Folkeparti (Vårt Land og Dagen).
Høyre har min fulle støtte i forslaget om å omfordele pressestøtten og sørge for mindre ulikhet. Pengene blir ikke borte om man tar pengene fra de store mottakerne og gir dem til lokalavisene. Tvert imot vil det sikre bedre journalistisk kraft rundt om i de mange lokalmiljøene folk bor i.
Tidligere var såkalte riksdekkende og meningsbærende aviser viktig fordi det sikret tilgang til ulike meninger over hele landet. Men den som tror at det er like nødvendig i dag, må ha gått glipp av Facebook, sosiale medier og internett. Begrunnelsen for særordningen er så utdatert at det er nærmest latterlig.
Image-text:
Ansvarlig redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen er fornøyd med de ferske lesertallene.
Foto: Mariam Butt / NTB scanpix
