Fagpressenytt

Både blyant og digitale verktøy er viktige redskap for læring og for å synliggjøre kunnskap. I noen sammenhenger vil det være mest hensiktsmessig å la elevene skrive med blyant, mens det i andre sammenhenger vil være digitale verktøy som er best egnet for å nå målet. Stadig flere kommuner og skoler formidler stolt at de har «kastet» blyanten. Dette er en utvikling som ikke er i tråd med hva læreplanverket vektlegger. Under formålet til norskfaget er det framhevet at elevene skal produsere ulike typer tekster med hensiktsmessige verktøy. Kompetansemålet etter 2. årstrinn vektlegger at elevene skal skrive setninger med store og små bokstaver og punktum i egen håndskrift og på tastatur (K06). Det er med andre ord tydelige føringer på at elevene skal skrive både digitalt og for hånd.

På Skrivesenterets hjemmeside er en ressurs som omhandler håndskrift en av de mest besøkte sidene. Det tyder på at dette er et aktuelt tema, men det er nok allikevel mange som vil svare nei på spørsmålet om vi trenger håndskriftsopplæring i skolen. Håndskrift1 er fremdeles et grunnleggende kommunikasjonsmiddel i vårt samfunn, og det er fortsatt behov for at elevene lærer å utvikle en funksjonell håndskrift i tillegg til at de tar i bruk andre verktøy for kommunikasjon. For at håndskriften skal være funksjonell, må den, ifølge Karlsdóttir og Stefansson (2005), oppfylle to krav. Det første kravet er at skriften bør kunne leses med normal lesehastighet og være i samsvar med den allment aksepterte standarden for håndskrift. Det andre kravet er at skriveren må kunne forme skriften så raskt at den ikke tar fokuset bort fra andre viktige elementer i en skriveprosess (Karlsdóttir & Stefansson, 2005 s.72). Med andre ord, funksjonell håndskrift handler om skrivekvalitet og skrivehastighet. Elevene må få utvikle en skrift som er så automatisert at de ikke trenger å bruke energi på selve utformingen, men det er også viktig at andre klarer å lese det skriveren prøver å kommunisere.



Utilstrekkelig begynneropplæring i håndskrift Grunnen til at noen elever utvikler en dysfunksjonell håndskrift kan, ifølge Karlsdóttir og Stefansson (2005), skyldes at begynneropplæringen ikke har vært tilstrekkelig tilpasset den enkelte eleven. I tillegg kan det skyldes at tiden som har vært brukt på opplæringen, ikke har vært i samsvar med den tiden det tar for elevene å lære seg å forme og automatisere bokstavene. De har observert at gutters evne til å fokusere under håndskriftsopplæringen er noe dårligere enn hos jenter. Det er også en forutsetning at eleven har tilstrekkelig utviklet motorikk, oppmerksomhet, persepsjon og kognitiv evne til å tolke de grafiske formene (Karlsdóttir, 2004, s. 145). Elevenes skrivekvalitet bør systematisk kartlegges for å sikre at håndskriften deres blir så funksjonell som mulig, og systematisk repetisjon er et viktig bidrag for å sikre god skrivekvalitet (Karlsdóttir & Stefansson, 2002).

Før innføringen av Mønsterplanen i 1974 var de