Bedre Skole
10.03.2017
Jørgen Moltubak, forfatter, lektor og litteraturviter, skriver om samarbeid og skoleutvikling i sin siste bok Gnistrende samarbeid, en oppfølger til Gnistrende undervisning (2015).
Forfatteren forteller i forordet at han hadde leserne av Gnistrende undervisning i tankene under arbeidet med boka, men at det allikevel er de mange lærere som melder seg frivillig til skoleutviklingsprosjekter, de som tar ansvar for fellesskapet, han nå først og fremst henvender seg til.
Men en håndbok i skoleutvikling, som har ordet gnistrende i tittelen, kan kanskje føles både påtrengende og overentusiastisk. Påtrengende, fordi den kan punktere veletablerte unnskyldninger for å unndra seg forpliktende samarbeid, overentusiastisk fordi gnistrende knapt er det ordet en vil beskrive sine erfaringer rundt skoleutviklingsprosjekter med. Kanskje heller tvert imot?
Mange lærere føler seg i tillegg overstyrt, og er frustrert over stadig å bli snakket ned og få nye oppgaver av politikere og skolebyråkrater. Derfor kan en håndbok av denne typen, på tross av sine gode intensjoner, fort oppfattes som nok et trekk i det store samfunnsspillet om å gjøre skolen «bedre». Dette kan føre til at en legger boka vekk med begrunnelsen:
Jeg vil ikke ha mer innblanding i skolehverdagen min enn jeg allerede har. La meg bare få gjøre jobben min i fred!
Men den som gjør det, gjør en tabbe. For selv om jeg personlig blir noe matt av alt det gnistrende (det blir litt mye halleluja), så er denne håndboka et av de mest praktiske in
Gå til medietMen en håndbok i skoleutvikling, som har ordet gnistrende i tittelen, kan kanskje føles både påtrengende og overentusiastisk. Påtrengende, fordi den kan punktere veletablerte unnskyldninger for å unndra seg forpliktende samarbeid, overentusiastisk fordi gnistrende knapt er det ordet en vil beskrive sine erfaringer rundt skoleutviklingsprosjekter med. Kanskje heller tvert imot?
Mange lærere føler seg i tillegg overstyrt, og er frustrert over stadig å bli snakket ned og få nye oppgaver av politikere og skolebyråkrater. Derfor kan en håndbok av denne typen, på tross av sine gode intensjoner, fort oppfattes som nok et trekk i det store samfunnsspillet om å gjøre skolen «bedre». Dette kan føre til at en legger boka vekk med begrunnelsen:
Jeg vil ikke ha mer innblanding i skolehverdagen min enn jeg allerede har. La meg bare få gjøre jobben min i fred!
Men den som gjør det, gjør en tabbe. For selv om jeg personlig blir noe matt av alt det gnistrende (det blir litt mye halleluja), så er denne håndboka et av de mest praktiske in
