Handikapnytt
22.10.2020
Med fem VM-gull og seier sammenlagt i verdenscupen forrige sesong har paralangrennsdronning Vilde Nilsen mye å leve opp til når snøen legger seg.
Hei, kom inn!
Vilde Nilsen står utenfor det røde barndomshjemmet på Kvaløysletta i Tromsø. Vi møter 19-åringen hjemme, før vi senere tar turen ut for noen treningsbilder. Utenfor står som forventet flere rulleski og staver.
Innenfor står noe du neppe forventer hos en toppidrettsutøver.
- Før sommeren hadde jeg min siste fiolinkonsert på kulturskolen. Det var ganske emosjonelt. Jeg spiller også piano og gitar, og har gått der en til to ganger i uka fra jeg var fem år. Nå var det bare å innse at det ikke blir tid til det, nå som jeg skal satse på et høyere nivå på ski, forteller hun.
En annen kultur
Fotografen er strålende fornøyd med motiver som ikke bare handler om ski. Restitusjon og skiteknikker er heller ikke strengt tatt noe journalisten har dybdekompetanse i og er glad for å få snakke om noe annet.
Men det skal også handle om idrettsutøveren Vilde, så vi kommer tilbake til ski-verden etter hvert. Så bli med på notene, dette blir ikke helt som du tror. Vi skal også innom tigre, hester, fisk og elg.
- Så hva er favorittmusikeren din?
- Mozart! Men også Bach og Vivaldi er bra. De er begge ganske rocka. Jeg liker også folkemusikk, spesielt brudemarsjene.
- Har musikken vært til noe hjelp for andre ting?
- Jeg føler den har hjulpet meg i en stresset hverdag, hvor jeg trener og reiser mye. På kulturskolen blir du kjent med andre typer folk. Kulturen blant musikere er annerledes enn hos idrettsutøvere.
- Hvordan da?
- Jeg opplever at der godtar man mer at vi er ulike, og man tar ikke ting så høytidelig. De er ikke så stresset som idrettsfolk kan være. Det er mer en hipsterkultur i musikkverden. I idrett lærer en bort og hjelper hverandre, men der er vi nok litt mer konkurrenter. Det er annerledes blant musikere.
Nyter å vinne
Vilde visste ikke tidlig at hun skulle satse på en skikarriere. Det som tidlig viste seg derimot, var et konkurranseinstinkt. Som treårig gikk hun de tradisjonelle onsdagsrennene, og en gang ville en kamerat gå ved siden av henne for å prate. Niks, det hadde hun ikke tid til. Her gjaldt det å komme først i mål, takk.
- Når det kommer til idrett, vil jeg vinne. Kortspill? Jo da ... Jeg nyter det ekstra når jeg vinner. Taper jeg, gråter jeg ikke, men det er litt surt. Selvsagt.
Hun vokste opp med smørefrie ski og søndagsturer, foreldre som ba henne godta dårlig glid og klabb og babb i løypa. Det forhindret henne ikke fra å starte med skiskyting som niåring. Hjemme i stua konsumerte hun ski på tv med faren. Heltinnen ble Marit Bjørgen.
- Hun var så sterk og rå. Et utrolig forbilde. Drømmen min var å bli best i verden. Så ble jeg syk, og startet behandling. I et av sonerennene som jeg gikk, lå jeg litt bak og bestemte meg for at jeg skulle forbi. Jeg vet at Marit Bjørgen ser for seg en tiger når hun skal motivere seg selv. Jeg så for meg Marit Bjørgen, gikk forbi konkurrenten og først over mål. Men der og da tenkte jeg at sykdommen min gjorde at drømmen min om å bli best, ville glippe.
Men hva skjedde? For Vilde Nilsen er jo i verdenstoppen? Ja, for her kom paraidretten inn fra sidelinjen og gjorde en enorm forskjell.
- Bindevevsskaden min var så alvorlig at jeg ble klassifisert som parautøver. Som 14-åring ble jeg litt skeptisk med på samlinger sammen med Skiforbundet. Jeg hadde aldri tenkt over paraidrett, og visste vel også lite. Det var Anne Ragnhild Kroken som dro meg med, og hun sa at jeg måtte gi litt f. i hva andre tenkte. Jeg satt heldigvis igjen med mange gode erfaringer. Det var jo så mange muligheter!
Satser hardere
Hun har valgt å være åpen om skaden sin. Klassekame
Gå til medietVilde Nilsen står utenfor det røde barndomshjemmet på Kvaløysletta i Tromsø. Vi møter 19-åringen hjemme, før vi senere tar turen ut for noen treningsbilder. Utenfor står som forventet flere rulleski og staver.
Innenfor står noe du neppe forventer hos en toppidrettsutøver.
- Før sommeren hadde jeg min siste fiolinkonsert på kulturskolen. Det var ganske emosjonelt. Jeg spiller også piano og gitar, og har gått der en til to ganger i uka fra jeg var fem år. Nå var det bare å innse at det ikke blir tid til det, nå som jeg skal satse på et høyere nivå på ski, forteller hun.
En annen kultur
Fotografen er strålende fornøyd med motiver som ikke bare handler om ski. Restitusjon og skiteknikker er heller ikke strengt tatt noe journalisten har dybdekompetanse i og er glad for å få snakke om noe annet.
Men det skal også handle om idrettsutøveren Vilde, så vi kommer tilbake til ski-verden etter hvert. Så bli med på notene, dette blir ikke helt som du tror. Vi skal også innom tigre, hester, fisk og elg.
- Så hva er favorittmusikeren din?
- Mozart! Men også Bach og Vivaldi er bra. De er begge ganske rocka. Jeg liker også folkemusikk, spesielt brudemarsjene.
- Har musikken vært til noe hjelp for andre ting?
- Jeg føler den har hjulpet meg i en stresset hverdag, hvor jeg trener og reiser mye. På kulturskolen blir du kjent med andre typer folk. Kulturen blant musikere er annerledes enn hos idrettsutøvere.
- Hvordan da?
- Jeg opplever at der godtar man mer at vi er ulike, og man tar ikke ting så høytidelig. De er ikke så stresset som idrettsfolk kan være. Det er mer en hipsterkultur i musikkverden. I idrett lærer en bort og hjelper hverandre, men der er vi nok litt mer konkurrenter. Det er annerledes blant musikere.
Nyter å vinne
Vilde visste ikke tidlig at hun skulle satse på en skikarriere. Det som tidlig viste seg derimot, var et konkurranseinstinkt. Som treårig gikk hun de tradisjonelle onsdagsrennene, og en gang ville en kamerat gå ved siden av henne for å prate. Niks, det hadde hun ikke tid til. Her gjaldt det å komme først i mål, takk.
- Når det kommer til idrett, vil jeg vinne. Kortspill? Jo da ... Jeg nyter det ekstra når jeg vinner. Taper jeg, gråter jeg ikke, men det er litt surt. Selvsagt.
Hun vokste opp med smørefrie ski og søndagsturer, foreldre som ba henne godta dårlig glid og klabb og babb i løypa. Det forhindret henne ikke fra å starte med skiskyting som niåring. Hjemme i stua konsumerte hun ski på tv med faren. Heltinnen ble Marit Bjørgen.
- Hun var så sterk og rå. Et utrolig forbilde. Drømmen min var å bli best i verden. Så ble jeg syk, og startet behandling. I et av sonerennene som jeg gikk, lå jeg litt bak og bestemte meg for at jeg skulle forbi. Jeg vet at Marit Bjørgen ser for seg en tiger når hun skal motivere seg selv. Jeg så for meg Marit Bjørgen, gikk forbi konkurrenten og først over mål. Men der og da tenkte jeg at sykdommen min gjorde at drømmen min om å bli best, ville glippe.
Men hva skjedde? For Vilde Nilsen er jo i verdenstoppen? Ja, for her kom paraidretten inn fra sidelinjen og gjorde en enorm forskjell.
- Bindevevsskaden min var så alvorlig at jeg ble klassifisert som parautøver. Som 14-åring ble jeg litt skeptisk med på samlinger sammen med Skiforbundet. Jeg hadde aldri tenkt over paraidrett, og visste vel også lite. Det var Anne Ragnhild Kroken som dro meg med, og hun sa at jeg måtte gi litt f. i hva andre tenkte. Jeg satt heldigvis igjen med mange gode erfaringer. Det var jo så mange muligheter!
Satser hardere
Hun har valgt å være åpen om skaden sin. Klassekame
