Bedre Skole
22.09.2017
Læreplanens overordnede del har kvittet seg med noen av de problemene som lå i generell del. Samtidig er det fortsatt et spørsmål om vi virkelig kan bruke den innenfor det styringssystemet som skolen er underlagt, hevder Tom Are Trippestad. Han mener vi like gjerne kunne klart oss uten.
Læreplanens generelle del ble lansert under utdanningsminister Gudmund Hernes i 1993 og har siden overlevd flere reformer fram til i dag. Men fra og med 1. september i år ble den erstattet av en ny Overordnet del - verdier og prinsipper. Mye er forandret, ikke minst i den overordnede delens ytre fremtoning. Mens den gamle generelle delen i sin tid ble presentert sammen med en rikelig mengde med meningsbærende illustrasjoner fra norsk kultur og samfunnsliv og tok i bruk litt gammeldagse ord og vendinger i et slags høytidsspråk, har den nye overordnede delen en mer byråkratisk form. I motsetning til den forrige versjonen har den status som forskrift.
Tom Are Trippestad har tidligere gått hardt ut mot den gamle generelle delen av læreplanen i sin doktorgrad
Kommandohumanismen. En kritisk analyse av Gudmund Hernes' retorikk, sosiale ingeniørkunst og utdanningspolitikk fra 2009 og i en rekke senere artikler. Her beskriver han den som dobbeltkommuniserende, i den forstand at den hyller læreren som forbilde og selvstendig aktør, samtidig som den er en del av et målstyringsregime som i realiteten gir læreren svært lite spillerom.
Språk og litteratur som styringsredskap
Ifølge Trippestad hadde språket og bildene i den generelle delen en klar politisk funksjon. I en tid hvor samfunnet splittes i en rekke ulike fagspråk, var den generelle delen laget for å være et styringsredskap - ta makt over språket, fellesfortellingene og assosiasjonene - og slik virke samlende. Man ønsket å bruke humaniora som styringsvitenskap. Problemet var at den gjorde dette i form av et arkaisk språk og arkaiske forestillinger: 150 år gamle sosiologiske modeller, Nordahl Rolfsens lesebok og ministerens barndomsminner. Generell del var en læreplan for en tid som allerede var forbi. Fordi man idylliserte fortiden, forsto man ikke fortidens feil. Derfor tok man fortidens feil med seg i de nye løsningene. Fordi man tolket samtiden som forfall fra denne gullalderen,
Gå til medietTom Are Trippestad har tidligere gått hardt ut mot den gamle generelle delen av læreplanen i sin doktorgrad
Kommandohumanismen. En kritisk analyse av Gudmund Hernes' retorikk, sosiale ingeniørkunst og utdanningspolitikk fra 2009 og i en rekke senere artikler. Her beskriver han den som dobbeltkommuniserende, i den forstand at den hyller læreren som forbilde og selvstendig aktør, samtidig som den er en del av et målstyringsregime som i realiteten gir læreren svært lite spillerom.
Språk og litteratur som styringsredskap
Ifølge Trippestad hadde språket og bildene i den generelle delen en klar politisk funksjon. I en tid hvor samfunnet splittes i en rekke ulike fagspråk, var den generelle delen laget for å være et styringsredskap - ta makt over språket, fellesfortellingene og assosiasjonene - og slik virke samlende. Man ønsket å bruke humaniora som styringsvitenskap. Problemet var at den gjorde dette i form av et arkaisk språk og arkaiske forestillinger: 150 år gamle sosiologiske modeller, Nordahl Rolfsens lesebok og ministerens barndomsminner. Generell del var en læreplan for en tid som allerede var forbi. Fordi man idylliserte fortiden, forsto man ikke fortidens feil. Derfor tok man fortidens feil med seg i de nye løsningene. Fordi man tolket samtiden som forfall fra denne gullalderen,
