Ren Mat
07.12.2021
Vi mennesker vandrer gjerne i ring, på samme måte som beitedyra - i naturens og grådighetens sirkel - på let etter det saftigste gresset og de beste ideene til hvordan vi former et godt liv. Forskjellen er at beitedyra fortsatt er i et kretsløp, mens vi har staket ut en lineær sti utfor et stup.
... Kan et gammelt designprinsipp vise oss veien ut av uføret og inn i et regenerert landbruk via norsk design? GAMMELT NYTT? Et begrep har dukket opp i diskusjoner rundt metoder for å regne på karbonavtrykket og metangassutslipp til den norske sauen og andre gressforede dyr - det regenerative landbruket. Dette begrepet blir nå flittig brukt i diskusjonen rundt klimapositiv ull og i hvor stor grad den norske utmarksbeitepraksisen er klimavennlig. Kan denne praksisen potensielt binde mer CO2 enn det slippes ut fra beitedyrene og landbruket?
I biologien betyr å regenerere rett og slett å reparere og gjenopprette naturlige kretsløp. Ordet springer ut fra det tradisjonelle økologiske landbruket med en bevissthet om at livet i jorda må tas vare på. Det betyr at vi må tilbakeføre organisk materiale til jorda, øke det biologiske mangfoldet og nyttiggjøre oss av kompost, jorddekke eller fangvekster. Det brukes også prinsipper fra det konvensjonelle jordbruket, som gjør uttrykket noe forvirrende og ikke like definert som økologisk landbruk. Men hva har dette med norsk klesdesign å gjøre? Og kan regenerativt landbruk være utgangspunkt for sirkulær tekstilfiber-produksjon, med tradisjonelle røtter i utmarksbeite som karbonet bokstavelig talt kan binde seg til? La oss prøve å koble disse to sammen med en liten omvei.
MELKERUTA - eller den tradisjonelle produksjonsveien for å lage klær og andre produkter av tekstil har - siden 1970-tallet, med oljens inntog her til lands, vært lineær. Vi har de siste 50 årene kunnet kjøpe oss plagg til enhver anledning og aktivitet med gjennomsnittlig kort levetid. Mekanisering av tekstilindustrien, hvor fremstilling av kunstige og oljebaserte fibre blandet med naturfiber som ull, har blitt mer og mer vanlig. Norske sauebønder mottar subsidier for den beste ulla. Enkelte bønder velger å kaste ulla fra sauer som er klippet på egen gård, da det fører med seg utgifter ved å pakke og sortere ulla sjøl. Globalisering og frihandel har fostret rask leveringstid, overveldende materialtilgang og en brutal priskamp for bønder som selger naturlige fibre som råvare.
Denne måten å produsere på starter ofte med at designeren som regel skal dekke et behov for påkledning eller hull i det kapitalistiske markedet for å fremme vår sosiokulturelle identitet og tilhørighet. Rettere sagt; å formgi trendbaserte plagg få egentlig trenger. Å fortelle forbrukeren om type produksjon, plaggets reisevei, beregnet levetid og hvordan du tar vare på det er ikke lovpålagt. Grønnvasking i markedsføringen gjøres sjelden, og informasjon er hemmeligholdt for å holde seg konkurransedyktig. Norske merkevarer er faktisk kun pålagt å opplyse om vaskeanvisning og fibersammensetning i produkter. Melkeruta er lang, og det smaker surt allerede tidlig i prosessen.
Videre produseres varene i høy fart - og billig i lavkostnadsland, for så å sendes langt nord til oss. Levetiden til et trendplagg er minimal da de fungerer som en slags ferskvare i en garderobe vi stadig bytter ut. Hvis vi så tar for oss den faktiske kvaliteten til fiberet eller fibersammensetning, sømkvalitet og passform til et slikt «fast fashion»-plagg blir saken rimelig forvirrende. Hvor er informasjonen? Hvor lang eller kort er bruksfasen til plagget?
Klimaregnestykket for dette er enda vanskeligere å sette opp. Tilslutt går det riv ruskende galt, og den tradisjonelle strømlinjede produksjonen slår sprekker; hva gjør vi med plagget når vi er ferdig med det? Bruk- og kastsamfunnets hellige gral blir en cocktail av uhåndterlig tekstilavfall av blandingsmaterialer og miljøgifter som er vanskelig å bruke som jorddekke eller kompost som kunne fått graset til å gro.
VI MÅ LÆRE Å KJENNE tekstilfibrene på nytt. Et sentralt perspektiv hos den britiske materialforskeren Mark Miodowniks er at materialer genererer en enorm inspirasjon som akselerer vår fantasi til å tenke i nye retninger. I sin bok Stuff matters - The Strange Stories of the Marvelous Materials that Shape Our Man Made World, understreker han sammenhengen og samspillet mellom materialers potensiale og menneskelige ambisjoner. I løpet av 1900-tallet ble vi så opptatte av å utvinne nye materialer og mekanisere håndverkstradisjoner at vi nå bruker det inneværende århundret på å bli kjent med materialene på et råvarenivå. Dette for å virkelig utnytte deres
Gå til medietI biologien betyr å regenerere rett og slett å reparere og gjenopprette naturlige kretsløp. Ordet springer ut fra det tradisjonelle økologiske landbruket med en bevissthet om at livet i jorda må tas vare på. Det betyr at vi må tilbakeføre organisk materiale til jorda, øke det biologiske mangfoldet og nyttiggjøre oss av kompost, jorddekke eller fangvekster. Det brukes også prinsipper fra det konvensjonelle jordbruket, som gjør uttrykket noe forvirrende og ikke like definert som økologisk landbruk. Men hva har dette med norsk klesdesign å gjøre? Og kan regenerativt landbruk være utgangspunkt for sirkulær tekstilfiber-produksjon, med tradisjonelle røtter i utmarksbeite som karbonet bokstavelig talt kan binde seg til? La oss prøve å koble disse to sammen med en liten omvei.
MELKERUTA - eller den tradisjonelle produksjonsveien for å lage klær og andre produkter av tekstil har - siden 1970-tallet, med oljens inntog her til lands, vært lineær. Vi har de siste 50 årene kunnet kjøpe oss plagg til enhver anledning og aktivitet med gjennomsnittlig kort levetid. Mekanisering av tekstilindustrien, hvor fremstilling av kunstige og oljebaserte fibre blandet med naturfiber som ull, har blitt mer og mer vanlig. Norske sauebønder mottar subsidier for den beste ulla. Enkelte bønder velger å kaste ulla fra sauer som er klippet på egen gård, da det fører med seg utgifter ved å pakke og sortere ulla sjøl. Globalisering og frihandel har fostret rask leveringstid, overveldende materialtilgang og en brutal priskamp for bønder som selger naturlige fibre som råvare.
Denne måten å produsere på starter ofte med at designeren som regel skal dekke et behov for påkledning eller hull i det kapitalistiske markedet for å fremme vår sosiokulturelle identitet og tilhørighet. Rettere sagt; å formgi trendbaserte plagg få egentlig trenger. Å fortelle forbrukeren om type produksjon, plaggets reisevei, beregnet levetid og hvordan du tar vare på det er ikke lovpålagt. Grønnvasking i markedsføringen gjøres sjelden, og informasjon er hemmeligholdt for å holde seg konkurransedyktig. Norske merkevarer er faktisk kun pålagt å opplyse om vaskeanvisning og fibersammensetning i produkter. Melkeruta er lang, og det smaker surt allerede tidlig i prosessen.
Videre produseres varene i høy fart - og billig i lavkostnadsland, for så å sendes langt nord til oss. Levetiden til et trendplagg er minimal da de fungerer som en slags ferskvare i en garderobe vi stadig bytter ut. Hvis vi så tar for oss den faktiske kvaliteten til fiberet eller fibersammensetning, sømkvalitet og passform til et slikt «fast fashion»-plagg blir saken rimelig forvirrende. Hvor er informasjonen? Hvor lang eller kort er bruksfasen til plagget?
Klimaregnestykket for dette er enda vanskeligere å sette opp. Tilslutt går det riv ruskende galt, og den tradisjonelle strømlinjede produksjonen slår sprekker; hva gjør vi med plagget når vi er ferdig med det? Bruk- og kastsamfunnets hellige gral blir en cocktail av uhåndterlig tekstilavfall av blandingsmaterialer og miljøgifter som er vanskelig å bruke som jorddekke eller kompost som kunne fått graset til å gro.
VI MÅ LÆRE Å KJENNE tekstilfibrene på nytt. Et sentralt perspektiv hos den britiske materialforskeren Mark Miodowniks er at materialer genererer en enorm inspirasjon som akselerer vår fantasi til å tenke i nye retninger. I sin bok Stuff matters - The Strange Stories of the Marvelous Materials that Shape Our Man Made World, understreker han sammenhengen og samspillet mellom materialers potensiale og menneskelige ambisjoner. I løpet av 1900-tallet ble vi så opptatte av å utvinne nye materialer og mekanisere håndverkstradisjoner at vi nå bruker det inneværende århundret på å bli kjent med materialene på et råvarenivå. Dette for å virkelig utnytte deres
