Traktormotorens kjølesystem bygger på nokså enkle prinsipper. I hovedsak består systemet av radiatoren, hvor vannet oppbevares og sirkulerer for avkjøling under drift. Bakom sitter kjølevifta, som trekker luft igjennom et høyt antall kjøleribber mellom væskekanalene i radiatoren. Dernest besørger vannpumpa for at vannet pumpes rundt i motorens kjølekanaler. For å sikre at kjølesystemet fungerer optimalt ved så vel lave som høye temperaturer utendørs, er det forsynt med en termostat som slipper igjennom vannet når det når ideell temperatur, som regel mellom 70-90 grader. Termostaten er en enkel konstruksjon, bestående av ei plate i bimetall og ei sprialfjær. Idet vannet når korrekt temperatur, åpner termostaten og vannet kan fritt sirkulere.
Få opp varmenKjølevifta på traktormotoren er drevet over viftereima, det vil si at hastigheten på vifta er proporsjonal med motorturtallet. Dette er en enkel, men ikke optimal løsning. Om traktoren jobber på lave turtall eller i kaldt vær, trekker vifta unødvendig mye kald luft gjennom radiatoren, og det kan være vanskelig å få opp motortemperaturen. Et godt, gammelt tips er å legge ei papplate foran radiatoren, for å hindre for høy gjennomstrømming (1). På nyere traktorer er drifta av vifta mer lik på en bil. Enten styres den elektrisk, det vil si gjennom en innretning som føler på vanntemperaturen og starter og stopper vifta etter behov, eller så kan vifta være utstyrt med viskosekobling.
Koblinga virker som en kløtsj, hvor hastigheten reguleres etter temperaturen. Viskosekoblinga er fylt med en spesiell silikonolje som gir friksjon. Olje er som kjent tykkere kald enn varm. Ved kald motor virker olja som brems. Dette gjør at hastigheten på vifta holdes lav, slik at motortemperaturen kan stige til driftstemperatur så raskt som mulig. Idet temperaturen stiger, blir olja gradvis tynnere og vifta går raskere.
Kjølevannet utnyttes også for å oppnå isfrie ruter og stuetemperatur inne i førerhytta. Vann har den egenskapen at det utvider seg når temperaturen øker. Det
