Fagpressenytt

I forrige utgave av Bioingeniøren (nr. 6/24) var det interessante artikler om hvordan vi kan gjøre bioingeniøryrket mer attraktivt, beholde og rekruttere bioingeniører, og vise bioingeniørstudenter yrkets spennende sider under praksis. Samtidig er det offentlige ordskiftet opptatt av å skape et bærekraftig arbeidsliv som fremmer helse og verdiskapning, selv om helsesektoren sliter med mangel på personell og økning i sykemeldinger blant ansatte (1).
Som lærer ved bioingeniørutdanningen ved NTNU i Trondheim har jeg vært med på å utdanne 52 av årets ferske bioingeniører. Sammen har vi diskutert og løst problemstillinger innenfor spennende fagområder. Flertallet av disse studentene tilhører den mye omtalte generasjon Z, som vi tidligere har lest om i Bioingeniøren (nr. 3/23). Ifølge en del ledere og ansatte i ulike sektorer er denne generasjonen latere enn de foregående, krever mer og har altfor høye forventninger til jobben. Kommer generasjon Z til å ødelegge arbeidslivet, eller har de skjønt noe de andre generasjonene ikke skjønner?
Når jeg møter dagens studenter ved Institutt for bioingeniørfag, er det mange som er nysgjerrige og stiller store spørsmål - både faglige og om framtiden. Blant annet lurer mange på hva de skal bli når de blir voksne.

Hva kjennetegner generasjonene? Når jeg nevner generasjon Z, hvem snakker jeg egentlig om, og hvorfor har denne generasjonen skapt så mye blest i media og ulike diskusjonsfora?
Hvis vi lager en tidslinje fra da andre verdenskrig var slutt og fram til i dag, kan vi se at vi har en hel hærskare av arbeidsføre folk i alderen 18-70 år. Men det er ikke bare alderen som skiller oss. Både oppvekstsvilkår og teknologiens utvikling har bidratt til å forme den vi er i dag. Jeg kan nevne noen særtrekk hos de fire arbeidsføre generasjonene vi har