Fagpressenytt

I nternasjonalisering er et av fyndordene som ligger som et uttalt krav til forskning og høyere utdanning. Begrepet er uimotsigelig positivt. Klart det er viktig å se ting i et større perspektiv, klart det er viktig å være orientert om hva som rører seg ute i den store verden, og ingen vil nekte for at forskning gjort i andre deler av verden kan ha verdi for vår kunnskapsforståelse og tilnærming. På den annen side har nasjonalisering noe negativt over seg. Det gir assosiasjoner til uønskede holdninger, om å være god nok, navlebeskuende og kanskje til og med fiendtlig innstilt overfor nye impulser. Dette tror vi kan være noen av grunnene til at begrepet internasjonalisering sjelden blir utfordret.

Gjennom styringsdokument blir internasjonalisering fremhevet som et kvalitetstrekk. Samtidig hører vi at høyere utdanning er for dårlig når det gjelder internasjonalisering. Hva som skal til for å bli bedre, er ikke like klart. Når vi har spurt våre kollegaer, og leser hva kollegaer og ledelse ved andre institusjoner for høyere utdanning mener, synes svarene å sprike i ulike retninger. Vi hører forslag om å ha flere bøker på engelsk, gjennomføre forelesninger på engelsk, å legge til rette for hospitering av utenlandske studenter, og å oppfordre studenter til å studere i andre land.



Internasjonalisering i praksis Hva innebærer så internasjonalisering? Senter for Internasjonalisering av utdanning (SIU) bruker følgende definisjon: Innenfor høyere utdanning handler internasjonalisering om å integrere en internasjonal, interkulturell og global dimensjon i mål, organisasjon og handling. Å skulle leve opp til dette vil få følger for både studenter og undervisere.

For at studenter i Norge skal møte internasjonaliseringen, ser vi for eksempel at det legges til r