Fjell og Vidde
20.04.2026
DEN MAO ME NAO FINNA! Den lokale helten Marit på Joker Luster kom løpende ut. Det var fem minutter til lokalbussen skulle frakte oss til Turtagrø, og sekken til Anna var borte.
Marie og jeg hadde akkurat lempet bagger og bagasje på busstoppet. Anna skulle bare bort for å kjøpe en bolle på Lustrabui før bussen kom, og la sekken en gigantisk tettpakket storsekk med både telt og sovepose utenfor bakeriet.
Da hun kom ut igjen, var sekken borte. Jeg rakk å tenke: Kanskje vi bare må avbryte? Burde vi ikke bare dra hjem? Vi kom rett fra festival og hadde pakket ned teltet i pistrende regn og ristet vekk tre brunsnegler i innerteltet, som jeg uvisst hadde bodd sammen med. Men Marie insisterte: Norsk fjell-luft kurerer alt.
Og tanken var god: Fannaråken virket fristende, selv om senga hjemme var enda mer fristende.
Sekken, derimot, var fortsatt vekk, og det eneste Anna satte seg på bussen med, var en skarve rumpetaske, et par fjellsko i den ene hånda, og kanelbolle i den andre.
Heldigvis var det både vintage fjellbukse og jakke til utlåns på Turtagrø, og Anna så ut som hun var tatt rett ut av en eldre Norrøna-katalog. Neste dag satte vi kursen mot Norges høyestliggende turisthytte: Fannaråkhytta.
Vi var egentlig litt usikre på om vi hadde fått plass, for lørdag kveld, i bar-kø på festivalens siste dag i Luster, hadde Marie sett at hytta var fullbooka og at sovesalen var full. Vi hadde jo sendt mail før det? Dette måtte gå bra.
VÆRET VAR FANTASTISK. Så fantastisk som du nesten ikke kan tro det kan bli i Jotunheimen i juli: vindstille, solfullt og sommerlig. Beina var seige, men vi sang om sauegjeteren i Sound of Music og spiste smågodt fra Joker Luster (ambefalt ao 9 ao 10 tannlega me høgt studielaon) og kjente alkoholens siste krampetak sakte forlate leveren.
Vi møtte også et par med hund og baby, og
Gå til medietDa hun kom ut igjen, var sekken borte. Jeg rakk å tenke: Kanskje vi bare må avbryte? Burde vi ikke bare dra hjem? Vi kom rett fra festival og hadde pakket ned teltet i pistrende regn og ristet vekk tre brunsnegler i innerteltet, som jeg uvisst hadde bodd sammen med. Men Marie insisterte: Norsk fjell-luft kurerer alt.
Og tanken var god: Fannaråken virket fristende, selv om senga hjemme var enda mer fristende.
Sekken, derimot, var fortsatt vekk, og det eneste Anna satte seg på bussen med, var en skarve rumpetaske, et par fjellsko i den ene hånda, og kanelbolle i den andre.
Heldigvis var det både vintage fjellbukse og jakke til utlåns på Turtagrø, og Anna så ut som hun var tatt rett ut av en eldre Norrøna-katalog. Neste dag satte vi kursen mot Norges høyestliggende turisthytte: Fannaråkhytta.
Vi var egentlig litt usikre på om vi hadde fått plass, for lørdag kveld, i bar-kø på festivalens siste dag i Luster, hadde Marie sett at hytta var fullbooka og at sovesalen var full. Vi hadde jo sendt mail før det? Dette måtte gå bra.
VÆRET VAR FANTASTISK. Så fantastisk som du nesten ikke kan tro det kan bli i Jotunheimen i juli: vindstille, solfullt og sommerlig. Beina var seige, men vi sang om sauegjeteren i Sound of Music og spiste smågodt fra Joker Luster (ambefalt ao 9 ao 10 tannlega me høgt studielaon) og kjente alkoholens siste krampetak sakte forlate leveren.
Vi møtte også et par med hund og baby, og
