Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) Niels Nagelhus Schia Seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)
«De sterke gjør hva de kan, og de svake lider det de må», skrev den greske historikeren Thukydid.
På overflaten passer beskrivelsen godt på FNs sikkerhetsråd: De fem vetomaktene har siste ord når det skal stemmes over saker. De har makt til å holde saker borte fra agendaen, og de sitter på ressurser som de fleste valgte medlemsland ikke har.
Likevel ser vi at det finnes veier rundt vetoretten og at valgte medlemsland har innflytelse. Russland har ikke klart å blokkere Sikkerhetsrådet fra å jobbe med krigen i Ukraina, og Norge var først ute med å fordømme invasjonen i Sikkerhetsrådetsmøtet den 24 februar.
Den 31. desember avsluttes Norges medlemskap i FNs sikkerhetsråd. Da Norge startet valgkampen for å vinne et sete i Sikkerhetsrådet, startet også en debatt i offentligheten: Kunne ressursbruken - penger, personell, tid og diplomatisk oppmerksomhet - forsvares?
Med noen få unntak var svaret «ja» - fra regjeringshold, stortingspolitikere og embetsverket i UD. Norge ville få mulighet til å gjøre en forskjell på sine utenrikspolitiske kjerneområder, og til å bygge nettverk, kompetanse og internasjonalt
