Bedre Skole
28.05.2021
En uklar paragraf i opplæringsloven gjør det mulig å frita sårbare elever for opplæringsplikten, uten at det straks blir satt inn alternative tiltak. Rektorer og ansatte i PP-tjenesten er intervjuet om ulike kommuners håndtering av lovverket.
I Norge sitter flere tusen elever til enhver tid hjemme uten noe undervisningstilbud fordi de engster seg for å gå på skolen. De ønsker å gå på skolen, men klarer det ikke på grunn av emosjonelt ubehag, noe som kan være svært sårt og vanskelig. De siste årene har flere foresatte til barn som strever med ufrivillig skolefravær, tatt kontakt med oss fordi de føler seg presset til å signere på at deres barn skal få fritak for opplæringsplikt. Noen forteller også om kommuner som har utarbeidet egne retningslinjer som tilsier at det ikke er nødvendig med foresattes signatur når denne type vedtak gjøres.
I opplæringsloven § 2-1 fjerde ledd står det at kommunen kan frita barn og unge for opplæringsplikt når det foreligger sakkyndig vurdering og skriftlig samtykke fra foreldrene, og det vises til at dette bare kan gjøres dersom hensynet til eleven tilsier det. Men er det mulig at hensynet til «barnets beste» ligger til grunn hvis man fritar det for opplæringsplikt?
I Meld. St. 6 (2019-2020) vises det til at mobbing, manglende tilrettelegging og utrygghet kan være årsaker til høyt skolefravær, noe som samsvarer med nasjonal og internasjonal forskning. I en studie gjennomført blant 257 foresatte til norske barn som strever med skolevegring, fant vi at tre av fire barn har en diagnose, fire av ti har ingen venner på skolen, seks av ti er utsatt for mobbing på skolen, og ni av ti foresatte mener deres barn opplever skolen som et utrygt sted å være (Amundsen & Møller, 2020a, 2020b).
Dette samsvarer med at Balakrishnan og Andi (2019) konkluderer med at faglige vansker og misnøye med hensyn til skolemiljø er de viktigste risikofaktorene for skolefravær. Skolestart, overgang fra et klassetrinn til et annet og skolebytte kan også være risikofaktorer med tanke på skolevegring, fordi situasjonen oppleves som så utrygg at eleven vegrer seg for å gå på skolen (Thambirajah, Grandison & De-Hayes, 2008).
Ti rektorer og fem PP-rådgiveres erfaringer
Vi tok kontakt med ti rektorer og fem PP-rådgivere fra ulike kommuner i Norge. De var positive til å svare på spørsmål knyttet til § 2-1 fjerde ledd i opplæringsloven, noe de begrunnet med at de ønsket større åpenhet om kommunenes håndtering av gjeldende lovverk og retningslinjer.
Hensikten med denne studien er ikke å trekke konklusjoner med tanke på hvordan de enkelte kommuner forstår denne paragrafen i opplæringsloven, men vi ønsker å se hvordan denne paragrafen brukes i praksis. Fagfolk som har erfaring med skolevegringsproblematikk, ble derfor rekruttert som informanter, noe som betyr at utvalget ikke er tilfeldig. Formålet med å bruke et strategisk utvalg er at vi ønsket informanter som hadde erfaring med skolevegringsproblematikk og med fritak for opplæringsplikt.
Studien er basert på frivillighet, anonymitet og informert samtykke. Dette betyr at informantene visste hva funnene skulle brukes til, og at de var klar over at de når som helst kunne trekke seg fra all deltagelse uten at dette ville få konsekvenser for dem i ettertid. Informantene ble også lovet at alle data ville bli makulert så snart studien var avsluttet.
Presentasjon av funn
Informantene forteller at ansvaret for å fatte enkeltvedtak varierer etter hvilken kommune man er i. I noen kommuner fattes enkeltvedtaket av skoleeier, mens i andre kommuner er dette delegert til rektorene. Også svaret på spørsmålet om hvem som er ansvarlig for å innhente samtykke fra de foresatte, varierer. I noen situasjoner er det rektor, mens det i andre tilfeller er ansatte i PP-tjenesten.
I dag skal PP-tjenesten utarbeide sakkyndig vurdering ved tretten forhold etter barnehageloven og opplæringsloven Meld. St. 6 (2019-2020), og ett av disse er fritak fra opplæringsplikta. På spørsmål om hvilken erfaring informantene har når det gjelder fritak for opplæringsplikt, kommer det fram at dette er en paragraf som forstås og håndteres ulikt, noe informantene forklarer med at lovtekst og rundskriv er uklare.
Samtidig viser alle til at konsekvensene for barn og ungdom som får fritak, kan være alvorlige, og en rektor sier følgende:
Jeg har jobbet i mange år som skoleleder, og jeg føler at hver gang denne paragrafen brukes, er det et sårbart barn vi svikter. Når det gjelder skolevegring, kommer vi ofte til kort, og
Gå til medietI opplæringsloven § 2-1 fjerde ledd står det at kommunen kan frita barn og unge for opplæringsplikt når det foreligger sakkyndig vurdering og skriftlig samtykke fra foreldrene, og det vises til at dette bare kan gjøres dersom hensynet til eleven tilsier det. Men er det mulig at hensynet til «barnets beste» ligger til grunn hvis man fritar det for opplæringsplikt?
I Meld. St. 6 (2019-2020) vises det til at mobbing, manglende tilrettelegging og utrygghet kan være årsaker til høyt skolefravær, noe som samsvarer med nasjonal og internasjonal forskning. I en studie gjennomført blant 257 foresatte til norske barn som strever med skolevegring, fant vi at tre av fire barn har en diagnose, fire av ti har ingen venner på skolen, seks av ti er utsatt for mobbing på skolen, og ni av ti foresatte mener deres barn opplever skolen som et utrygt sted å være (Amundsen & Møller, 2020a, 2020b).
Dette samsvarer med at Balakrishnan og Andi (2019) konkluderer med at faglige vansker og misnøye med hensyn til skolemiljø er de viktigste risikofaktorene for skolefravær. Skolestart, overgang fra et klassetrinn til et annet og skolebytte kan også være risikofaktorer med tanke på skolevegring, fordi situasjonen oppleves som så utrygg at eleven vegrer seg for å gå på skolen (Thambirajah, Grandison & De-Hayes, 2008).
Ti rektorer og fem PP-rådgiveres erfaringer
Vi tok kontakt med ti rektorer og fem PP-rådgivere fra ulike kommuner i Norge. De var positive til å svare på spørsmål knyttet til § 2-1 fjerde ledd i opplæringsloven, noe de begrunnet med at de ønsket større åpenhet om kommunenes håndtering av gjeldende lovverk og retningslinjer.
Hensikten med denne studien er ikke å trekke konklusjoner med tanke på hvordan de enkelte kommuner forstår denne paragrafen i opplæringsloven, men vi ønsker å se hvordan denne paragrafen brukes i praksis. Fagfolk som har erfaring med skolevegringsproblematikk, ble derfor rekruttert som informanter, noe som betyr at utvalget ikke er tilfeldig. Formålet med å bruke et strategisk utvalg er at vi ønsket informanter som hadde erfaring med skolevegringsproblematikk og med fritak for opplæringsplikt.
Studien er basert på frivillighet, anonymitet og informert samtykke. Dette betyr at informantene visste hva funnene skulle brukes til, og at de var klar over at de når som helst kunne trekke seg fra all deltagelse uten at dette ville få konsekvenser for dem i ettertid. Informantene ble også lovet at alle data ville bli makulert så snart studien var avsluttet.
Presentasjon av funn
Informantene forteller at ansvaret for å fatte enkeltvedtak varierer etter hvilken kommune man er i. I noen kommuner fattes enkeltvedtaket av skoleeier, mens i andre kommuner er dette delegert til rektorene. Også svaret på spørsmålet om hvem som er ansvarlig for å innhente samtykke fra de foresatte, varierer. I noen situasjoner er det rektor, mens det i andre tilfeller er ansatte i PP-tjenesten.
I dag skal PP-tjenesten utarbeide sakkyndig vurdering ved tretten forhold etter barnehageloven og opplæringsloven Meld. St. 6 (2019-2020), og ett av disse er fritak fra opplæringsplikta. På spørsmål om hvilken erfaring informantene har når det gjelder fritak for opplæringsplikt, kommer det fram at dette er en paragraf som forstås og håndteres ulikt, noe informantene forklarer med at lovtekst og rundskriv er uklare.
Samtidig viser alle til at konsekvensene for barn og ungdom som får fritak, kan være alvorlige, og en rektor sier følgende:
Jeg har jobbet i mange år som skoleleder, og jeg føler at hver gang denne paragrafen brukes, er det et sårbart barn vi svikter. Når det gjelder skolevegring, kommer vi ofte til kort, og
