Bok og bibliotek
08.06.2017
Selvutslettende og klønete individer som går i ett med bokreolene, vennlige transvestitter, mordere, mordofre, helter som redder menneskeheten. Kort sagt bibliotekarer. I hvert fall slik de fremstilles i fiksjonen.
Få yrkesgrupper er så sagnomsuste i romanlitteraturen som bibliotekarer. Trolig finnes det langt flere bibliotekarer mellom to permer enn for eksempel ansatte i finansdepartementer eller på bensinstasjoner. Kanskje fordi forfattere både er skrivende og lesende folk, så er bibliotekarer en av yrkesgruppene de møter rett som det er.
Fiktive bibliotekarer kan være varme og sjarmerende, verdig og elegante, reflekterende, lærde, vittig og kloke, skriver Grant Burns i sin bok «Librarians in Fiction, a Critical Bibliography». Men skjønnlitteraturen har også sin andel bibliotekarer som er frustrerte, nedlatende, uvennlige, underlige, kjedelige, klumpete, triste og undertrykte - for ikke å snakke om skruppelløse, slu og beregnende og rent ut morderiske.
Kulturens tempel
I «Kafka på stranden» av Haruki Murakami møter den femtenårige hovedpersonen, som kaller seg Kafka Tamura, en mannlig bibliotekar, Oshima, med fine trekk og smale håndledd, og helt uten skjeggvekst. Oshima er en av de kloke veiviser-bibliotekarene - en forfinet sjel som så vidt vi vet ikke selv lever et svært aktivt liv, men som fungerer som en klokog lojal mentor og beskytter for femtenåringen.
Oshima blir Kafkas veiviser og skytsengel i det underlige landskapet forfatteren har spunnet av barn som besvimer i store flokker, mennesker med halve skygger, mord, snakkende katter, fisker og snegler som regner fra himmelen, skremmende figurer som spiser kattenes sjeler, og personer fra reklameskilt fra Kentucky Fried Chicken som blir levende og tar del i handlingen.
Det viser seg at Oshima ble født som jente, men det gjør ikke forfatteren noe særlig vesen ut av - og i forhold til mye av det som ellers skjer i hans verden, er det jo heller ikke så spesielt. Sjefen til Oshima, for eksempel, den vakre og mysteriøse Saeki, er omtrent femti, men iblant opptrer hun som femtenårig spøkelse som hovedpersonen innleder et kjærlighetsforhold til. I japansk folketro kan nemlig aspekter ved levende personer også være spøkelser, skal vi tro Murakami.
Saeki er direktør i De Komuranske Samlinger, som er et privat bibliotek med lærde bøker og japansk poesi fra mange århundrer bakover. Biblioteket ligger i den elegante gaml
Gå til medietFiktive bibliotekarer kan være varme og sjarmerende, verdig og elegante, reflekterende, lærde, vittig og kloke, skriver Grant Burns i sin bok «Librarians in Fiction, a Critical Bibliography». Men skjønnlitteraturen har også sin andel bibliotekarer som er frustrerte, nedlatende, uvennlige, underlige, kjedelige, klumpete, triste og undertrykte - for ikke å snakke om skruppelløse, slu og beregnende og rent ut morderiske.
Kulturens tempel
I «Kafka på stranden» av Haruki Murakami møter den femtenårige hovedpersonen, som kaller seg Kafka Tamura, en mannlig bibliotekar, Oshima, med fine trekk og smale håndledd, og helt uten skjeggvekst. Oshima er en av de kloke veiviser-bibliotekarene - en forfinet sjel som så vidt vi vet ikke selv lever et svært aktivt liv, men som fungerer som en klokog lojal mentor og beskytter for femtenåringen.
Oshima blir Kafkas veiviser og skytsengel i det underlige landskapet forfatteren har spunnet av barn som besvimer i store flokker, mennesker med halve skygger, mord, snakkende katter, fisker og snegler som regner fra himmelen, skremmende figurer som spiser kattenes sjeler, og personer fra reklameskilt fra Kentucky Fried Chicken som blir levende og tar del i handlingen.
Det viser seg at Oshima ble født som jente, men det gjør ikke forfatteren noe særlig vesen ut av - og i forhold til mye av det som ellers skjer i hans verden, er det jo heller ikke så spesielt. Sjefen til Oshima, for eksempel, den vakre og mysteriøse Saeki, er omtrent femti, men iblant opptrer hun som femtenårig spøkelse som hovedpersonen innleder et kjærlighetsforhold til. I japansk folketro kan nemlig aspekter ved levende personer også være spøkelser, skal vi tro Murakami.
Saeki er direktør i De Komuranske Samlinger, som er et privat bibliotek med lærde bøker og japansk poesi fra mange århundrer bakover. Biblioteket ligger i den elegante gaml
