(tekst og foto), i Rwanda, Gardermoen og Oslo Sofi Lundin (foto), i Rwanda og Oslo Publisert lørdag 26. august 2023 - 08:04 Oppdatert lørdag 26. august 2023 - 08:18 Del på e-post
På et rom med jordgulv i Rwandas eldste flyktningleir sitter Innocent Niyonzima, kona Odette Sabato Zaninka og deres fire barn. Det er stua i hjemmet deres. Snart skal de intervjues av det norske Utlendingsdirektoratet, forteller de.
Håpet er å bli blant de få utvalgte kvoteflyktningene som får lov å komme til Norge hvert år.
Kommer de gjennom nåløyet, kan det bety slutten på en livslang, kjedsom tilværelse som flyktning. Men historien deres starter ikke her.
Innocent (38) og Odette (34) er begge født i Nord-Kivu i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), men flyktet sammen med hver sin familie til Rwanda i 1996.
Han var elleve år gammel, hun var bare sju.
- Jeg dro til Rwanda sammen med to søsken. Det var etter at moren min var blitt drept av angripere. Faren min var allerede død fra før, forteller Innocent.
Han husker at de tre søsknene gikk til byen Kishanga. Derfra fikk de transport med Røde Kors sine lastebiler til grensebyen Goma. I Øst-Kongo (eller østlige Zaire, som landet den gang het) var det krig. Tusener av mennesker var på vandring, på vei bort fra hjem og landsbyer, på flukt fra voldshandlinger.
Det var en periode med hissig etnisk hat-retorikk, bevæpnede grupper i kamp med hverandre, sterke motsetninger mellom folkegrupper, plyndring, massakrer og hevndrap. Den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen var kaotisk. Myndighetene hadde ingen militær kontroll i øst, der ulike militser kjempet om territorier og gruver.
- Heldigvis kom vi oss ut i live
Rwanda, der en tutsi-dominert regjering hadde overtatt makten, åpnet grensen og tok imot dem. Det lille sentralafrikanske landet hadde bare to år tidligere opplevd et av verdenshistoriens mest grufulle folkemord, der ekstreme hutu-grupper slaktet ned over 800 000 tutsier og moderate hutuer.
Familiene til Innocent og Odette var kinyarwanda-talende, samme språk som ble snakket av majoriteten i Rwanda. Selv om de hadde bodd i Zaire i mange tiår, regnet mange zairiere dem derfor som rwandere.
Mange av hutuene i Rwanda, blant dem også deltakere i folkemordet, flyktet til nabolandet Zaire. Bevæpnede hutugrupper fortsatte der med plyndring og vold. Samtidig ble disse hutuene jaktet på av rwandiske og rwandisk-støttede styrker. Angrep og sammenstøt dem imellom bidro til ytterligere massakrer, vold, frykt og kaos. I Nord-Kivu deltok også kongolesiske regjeringssoldater i overgrep mot tutsi-minoriteten i 1996, rapporterte Human Rights Watch den gang.
- Vi ble tatt godt imot i Rwanda. Først var vi i én leir, deretter kom vi til Kiziba, forteller Innocent.
Kona Odette husker derimot lite eller ingenting av flukten.
- Jeg var så ung, og vet bare det foreldrene mine har fortalt meg. Vi flyktet fordi landsbyene i området ble angrepet og husene brent ned. Heldigvis kom vi oss ut i live, sier hun.
De møtte hverandre og ble et par i Kiziba, Rwandas eldste flyktningleir. Leiren var forbeholdt kongolesiske flyktninger, nær grensen til hjemlandet. Den har gitt trygghet og ligger landlig til, omgitt av vakre, grønne åser, men for folk i leiren har livet vært alt annet enn grønt og vakkert.
Flyktningene har ikke hatt mulighet til å dyrke egen jord, og vært helt avhengige av pengebidrag fra FN og tilleggsinntekt fra arbeid inne i selve leiren. Selv om de snakker samme språk som vertsbefolkningen, prioriterer rwandere heller å gi jobber til sine egne, forteller flyktninger oss. Svært få har derfor klart å skaffe seg arbeid utenfor leiren.
Å få rwandisk statsborgerskap er også tilnærmet umulig for kongolesiske flyktninger - med mindre de har en helt spesiell, etterspurt yrkeskompetanse eller gifter seg med en rwander.
Panorama snakker med unge flyktninger som er frustrerte over situasjonen og som forteller at livene deres står «på vent». Selv om mange har fått utdannelse på skolene i leiren, er det i neste omgang vanskelig å få gode jobber som skaper økonomisk trygghet og framgang.
For de fleste har drømmen vært å komme seg til utlandet. I den drømmen er det FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som deler ut «gullbillettene» - til et bedre liv i rike, vestlige land.
561 fikk lov å reise
Kiziba-leiren er Rwandas eldste flyktningleir. I 2022 huset den 16 000 kongolesiske flyktninger. Dette er mennesker som kom dit som barn og voksne for over tjue år siden, men de fleste er barn som senere er født og oppvokst i leiren.
Det var blant annet fra denne leiren at Norge tok imot 561 flyktninger i fjor. De kongolesiske FN-flyktningene utgjorde et av de aller største «uttakene» innenfor en kvote på 3000 vedtatt av Stortinget for 2022.
Saksbehandlere fra Utlendingsdirektoratet (UDI), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Politiets utlendingsenhet kom i fjor høst til Rwandas hovedstad for å intervjue, foreta kontroller og forberede reisedokumenter for FN-flyktningene.
Slike intervjuer har blant annet til hensikt å vurdere flyktningenes beskyttelsesbehov, vurdere troverdigheten i de personlige historiene, avklare eventuell tvil om identitet og sjekke om noen har vært involvert i forhold som etter norsk lov kan være straffbare.
Aktuelle kandidater var på forhånd plukket ut av UNHCR, noe som betydde at de fleste av disse fylte de nor
