Modell 1. Samme som i dag, men staten overtar ansvaret for de andre tros- og livssynssamfunnene fra kommunene (i dag er det delt).
Hvis likebehandling skal ligge som et premiss for dette, kan vi se for oss en løsning der kommunene rapporterer inn til staten hva de har bevilget til Den norske kirke. Så beregner staten en gjennomsnittlig kommunesats pr. medlem, som deretter legges til den statlige satsen pr. medlem, og så ganges det hele opp med medlemstallet i hvert enkelt tros- og livssynssamfunn for så og utbetales.
Dette vil føre til at de andre tros- og livssynssamfunnene i en kommune ikke blir kompensert like direkte som i dag når det for eksempel bygges en ny kirke i bygda, men på nasjonalt nivå vil det jo jevne seg ut.
Men så var det dette med likebehandling da:
En uttalelse fra kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen i Vårt Land på onsdag tyder på at det kanskje ikke er en slik likebehandlende løsning departementet ser for seg.
Johnsen spår nemlig at staten kommer til å fjerne bindingen til medlemstall i Den norske kirke når man regner ut støtten til andre tros- og livssynssamfunn. Han understreker også hvor mange spesielle oppgaver og plikter kirken har.
Dette lover ikke godt for likebehandlingen. Les mer om hvorfor lenger nede.
Modell 2. Samme som modell 1, men med større frihet for Den norske kirke lokalt.
Den norske kirke kan for eksempel innføre medlemsavgift hvis de vil, og står friere når det gjelder organisering. Ellers som over.
Modell 3. Samme som forrige modell, men alt legges på staten.
Kommunene skal ikke lenger finansiere Den norske kirke. Alle kirkepengene kommer over statsbudsjettet. Samme frihetsgrader for kir


































































































