Magma
27.05.2026
SAMMENDRAG Artikkelen analyserer formuesskatens rolle i det norske skatesystemet med vekt på fordeling, verdsetelse og økonomisk efektivitet.
Ofsiell inntektsstatistikk utelater tilbakeholdte eierinntekter og undervurderer dermed ulikheten. Videre viser statistikken at formue er langt mer konsentrert enn inntekt, slik at fordelingspolitikk er mer efektiv når den er knytet til formue enn til inntekt. Artikkelen belyser verdsetelsesreglene i formuesskaten, som fører til en systematisk undervurdering av unoterte aksjer. Videre analyseres hvordan formuesskat og skat på kapitalgevinst påvirker verdsetelsen av børsnoterte aksjer. Avslutningsvis drøftes fordelingsvirkningene av formuesskat sammenlignet med alternative former for kapitalbeskatning. Innledning I 2026 er det kun Norge, Spania og Sveits som har en formuesskatt basert på skattyters nettoformue. Frankrike, Italia, Belgia og Nederland beskatter derimot enkelte formuesobjekter i stedet for samlet nettoformue. I Danmark pågår det nå en politisk diskusjon om hvorvidt formuesskatten bør gjeninnføres.
Formuesskatten har fått betydelig oppmerksomhet i Norge etter at 48 personer i 2022 og 41 personer i 2023 flyttet ut av landet. I ofentlig debatt har det vært hevdet at denne utflyttingen skyldes formuesskatten, men samtidig er det grunn til å peke på at Norge frem til nylig hadde en såkalt femårsregel. Femårsregelen gikk ut på at personer som hadde vært bosatt i utlandet i fem år kunne ta ut utbytte og realisere aksjegevinster uten å betale skatt til Norge.
For personer med lave skattemessige inngangsverdier på sine aksjeposter kunne denne regelen gi betydelige skattemessige fordeler. Mange av dem som flyttet ut hadde også store tilbakeholdte overskudd i selskapene sine, som kunne realiseres etter fem år med lav eller ingen norsk beskatning. For enkelte kan derfor skattefordelen knyttet til femårsregelen ha vært vel så viktig som besparelsen i formuesskatt. Sveits, som mange av de utflyttede har bosatt seg i, har både formuesskatt og i flere kantoner arveavgift, samt en relativt høy beskatning av fast eiendom sammenlignet med Norge.
OECDs Revenue Statistics viser at skatter i kategori «taxes on property (4000)» utgjorde 2,2 prosent av samlede skatteinntekter i Norge i 2022 (2,8 prosent i 2023), mot et OECD-gjennomsnitt på henholdsvis 5,3 og 5,1 prosent. Samtidig ligger Norges samlede skattetrykk (skatter som andel av BNP) høyere enn OECD-gjennomsnittet (40,2 prosent i Norge i 2024 mot 34,1 prosent i OECD). Statistikken viser altså at beskatningen av formue og eiendom er lav i Norge sammenlignet med øvrige OECD-land selv om vi er ett av få land som har formuesskatt. I 2022 var Norge rangert som nummer 26 av 38 OECD-land. Det lave provenyet kan dels tilskrives omfattende verdsettingsrabatter
på ulike formuesobjekter i Norge, og dels at eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatt og at eiendomsskatten i de fleste OECD-landene er betydelig høyere enn i Norge. I tillegg har de fleste OECD-land arveavgift. Den ble avviklet i 2014 i Norge. I kapittel 2 går vi igjennom utformingen av formuesskatten i Norge.
Internasjonalt har formuesskatten fått økt oppmerksomhet fordi den ofsielle statistikken ikke fanger opp den faktiske inntekten til de aller rikeste. Dermed er ulikheten langt større enn hva man tidligere har trodd. Årsaken er at selskapsoverskudd, som ikke er utbetalt som utbytte til personlig aksjonær, ikke fremkommer i den ofsielle statistikken. Ved å justere nasjonalregnskapet for fordelingsformål, finner Piketty et al. (2018) at hele 73 prosent av økningen i inntektsandelen til den rikeste 1 prosenten i USA kan forklares gjennom slik urealisert inntekt i form av tilbakeholdt overskudd.1 I kapittel 3 tar vi for oss forskning i Norge rundt ulikhet og efektiv skatt som viser at tilbakeholdte overskudd og betalt skatt i selskapene ikke tilegnes personlige aksjonærer i den ofsielle statistikken.
I debatten om formuesskatten i Norge har motstanderne pekt på at få land har formuesskatt og at skatten derfor er en særskatt på norske investorer. Det er velkjent fra forskning at de aller fleste former for skatt reduserer inntekten til skattyter, slik at påstander som dette må begrunnes ut ifra hva en særskatt er. I Sverige er selskapsskatten 20,6 prosent mens satsen i Norge er 22 prosent. Man kunne like gjerne argumentert med at diferansen i selskapsskatten mellom landene på 1,4 prosentpoeng er en norsk særskatt på norske investeringer. Dette eksemplet viser at det er den totale skattebyrden på selskap og aksjonær som er viktig.
Det er en rekke faktorer som påvirker hva den reelle skattebyrden på eier og selskap er. Som eksempel på forhold som påvirker skattebelastningen nevnes hvordan skattbar inntekt defineres, avskrivningssatser og hvordan underskudd framføres. Disponibel inntekt etter alle skatter gir det beste målet på hvor mye en investor kan investere. Hvis vi skal konkurrere om å ha høyest mulig disponibel inntekt, reiser det spørsmålet om hvem vi skal sammenlikne oss med og om velferdsstatens tjenester skal inngå i sammenlikningen. I kapittel 4 diskuterer vi hvordan formuesskatten påvirker norske skattyteres verdsetting av aksjer.
I kapittel 5 ser vi på en del argumenter knyttet til formuesskatt og økonomisk efektivitet herunder likviditetsutfordringer, mens kapittel 6 tar utgangspunkt i debatten om å fjerne formuesskatten og hvordan provenytapet skal erstattes. De politiske partiene har i sitt ordskifte nevnt økt selskapsskatt og eiendomsskatt som virkemiddel og kapitlet diskuterer konsekvensen av en slik dreiing av skattesystemet. I siste kapittel tar vi frem noen perspektiver fra internasjonal forskningslitteratur knyttet til ulikhet, maktkonsentrasjon og skatt.
1. Formuesskattens anatomi i Norge I 2022 betalte 11 prosent av befolkningen i Norge formuesskatt og halvparten i denne gruppen betalte under 14 000 kroner. Topp 1 prosent i formuesfordelingen betalte 2/3 av formuesskatten. Denne gruppen hadde en skattepliktig nettoformue på over 12,4 millioner kroner etter reglene i 2022 og betalte i gjennomsnitt 390 000 kroner i formuesskatt. Et interessant aspekt ved formuesfordelingen er at de 1 prosent rikeste eier mesteparten av aksjene i Norge og at 2/3 av formuen er i unoterte aksjer som har en svært lav formuesverdi.2
Formuesskatten ilegges skattyters nettoformue, de fii nert som summen av formuesobjekter fratrukket gjeld. I 2026 er formuesskatten 1,0 prosent av nettoformue opp til 21,5 millioner kroner, hvorav 0,35 prosent går til kommunen og 0,65 prosent til staten. For nettoformue over 21,5 millioner kroner er samlet sats 1,1 prosent, hvorav 0,35 prosent går til kommunen og 0,75 prosent til staten. Hver skattyter gis et bunnfradrag på 1,9 millioner kroner.
Grunnlaget for formuesskatten er formuesverdien av den enkelte eiendel, og det gis betydelige verdsettingsrabatter på flere formuesobjekter. De viktigste rabattene gjelder primærbolig og aksjer. For primærboliger gis det 75 prosent rabatt på markedsverdi opp til 10 millioner kroner og 30 prosent rabatt for verdier over dette nivået.
I det norske skattesystemet henføres gjelden til skattyters ulike formuesobjekter, og gjeld som er knyttet til den enkelte formuesgjenstand reduserer tilsvarende hvor mye rabatt eiendelen kan få på sin formuesverdi. Dette prinsippet gjelder ikke for primærbolig.
Sekundærboliger gis ingen rabatt på markedsverdien når formuesgrunnlaget bestemmes, mens næringseiendom gis en rabatt på 20 prosent. Norge skiller seg fra de fleste andre land ved at vi har et system som fastsetter markedsverdien på eiendom basert på observerte transaksjoner og karakteristika, som boligtype, beliggenhet, størrelse og alder. Det er derfor mye som tyder på at markedsverdiene på eiendom som danner grunnlaget for formuesverdiene i Norge er tettere på de virkelige markedsverdiene
Gå til medietFormuesskatten har fått betydelig oppmerksomhet i Norge etter at 48 personer i 2022 og 41 personer i 2023 flyttet ut av landet. I ofentlig debatt har det vært hevdet at denne utflyttingen skyldes formuesskatten, men samtidig er det grunn til å peke på at Norge frem til nylig hadde en såkalt femårsregel. Femårsregelen gikk ut på at personer som hadde vært bosatt i utlandet i fem år kunne ta ut utbytte og realisere aksjegevinster uten å betale skatt til Norge.
For personer med lave skattemessige inngangsverdier på sine aksjeposter kunne denne regelen gi betydelige skattemessige fordeler. Mange av dem som flyttet ut hadde også store tilbakeholdte overskudd i selskapene sine, som kunne realiseres etter fem år med lav eller ingen norsk beskatning. For enkelte kan derfor skattefordelen knyttet til femårsregelen ha vært vel så viktig som besparelsen i formuesskatt. Sveits, som mange av de utflyttede har bosatt seg i, har både formuesskatt og i flere kantoner arveavgift, samt en relativt høy beskatning av fast eiendom sammenlignet med Norge.
OECDs Revenue Statistics viser at skatter i kategori «taxes on property (4000)» utgjorde 2,2 prosent av samlede skatteinntekter i Norge i 2022 (2,8 prosent i 2023), mot et OECD-gjennomsnitt på henholdsvis 5,3 og 5,1 prosent. Samtidig ligger Norges samlede skattetrykk (skatter som andel av BNP) høyere enn OECD-gjennomsnittet (40,2 prosent i Norge i 2024 mot 34,1 prosent i OECD). Statistikken viser altså at beskatningen av formue og eiendom er lav i Norge sammenlignet med øvrige OECD-land selv om vi er ett av få land som har formuesskatt. I 2022 var Norge rangert som nummer 26 av 38 OECD-land. Det lave provenyet kan dels tilskrives omfattende verdsettingsrabatter
på ulike formuesobjekter i Norge, og dels at eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatt og at eiendomsskatten i de fleste OECD-landene er betydelig høyere enn i Norge. I tillegg har de fleste OECD-land arveavgift. Den ble avviklet i 2014 i Norge. I kapittel 2 går vi igjennom utformingen av formuesskatten i Norge.
Internasjonalt har formuesskatten fått økt oppmerksomhet fordi den ofsielle statistikken ikke fanger opp den faktiske inntekten til de aller rikeste. Dermed er ulikheten langt større enn hva man tidligere har trodd. Årsaken er at selskapsoverskudd, som ikke er utbetalt som utbytte til personlig aksjonær, ikke fremkommer i den ofsielle statistikken. Ved å justere nasjonalregnskapet for fordelingsformål, finner Piketty et al. (2018) at hele 73 prosent av økningen i inntektsandelen til den rikeste 1 prosenten i USA kan forklares gjennom slik urealisert inntekt i form av tilbakeholdt overskudd.1 I kapittel 3 tar vi for oss forskning i Norge rundt ulikhet og efektiv skatt som viser at tilbakeholdte overskudd og betalt skatt i selskapene ikke tilegnes personlige aksjonærer i den ofsielle statistikken.
I debatten om formuesskatten i Norge har motstanderne pekt på at få land har formuesskatt og at skatten derfor er en særskatt på norske investorer. Det er velkjent fra forskning at de aller fleste former for skatt reduserer inntekten til skattyter, slik at påstander som dette må begrunnes ut ifra hva en særskatt er. I Sverige er selskapsskatten 20,6 prosent mens satsen i Norge er 22 prosent. Man kunne like gjerne argumentert med at diferansen i selskapsskatten mellom landene på 1,4 prosentpoeng er en norsk særskatt på norske investeringer. Dette eksemplet viser at det er den totale skattebyrden på selskap og aksjonær som er viktig.
Det er en rekke faktorer som påvirker hva den reelle skattebyrden på eier og selskap er. Som eksempel på forhold som påvirker skattebelastningen nevnes hvordan skattbar inntekt defineres, avskrivningssatser og hvordan underskudd framføres. Disponibel inntekt etter alle skatter gir det beste målet på hvor mye en investor kan investere. Hvis vi skal konkurrere om å ha høyest mulig disponibel inntekt, reiser det spørsmålet om hvem vi skal sammenlikne oss med og om velferdsstatens tjenester skal inngå i sammenlikningen. I kapittel 4 diskuterer vi hvordan formuesskatten påvirker norske skattyteres verdsetting av aksjer.
I kapittel 5 ser vi på en del argumenter knyttet til formuesskatt og økonomisk efektivitet herunder likviditetsutfordringer, mens kapittel 6 tar utgangspunkt i debatten om å fjerne formuesskatten og hvordan provenytapet skal erstattes. De politiske partiene har i sitt ordskifte nevnt økt selskapsskatt og eiendomsskatt som virkemiddel og kapitlet diskuterer konsekvensen av en slik dreiing av skattesystemet. I siste kapittel tar vi frem noen perspektiver fra internasjonal forskningslitteratur knyttet til ulikhet, maktkonsentrasjon og skatt.
1. Formuesskattens anatomi i Norge I 2022 betalte 11 prosent av befolkningen i Norge formuesskatt og halvparten i denne gruppen betalte under 14 000 kroner. Topp 1 prosent i formuesfordelingen betalte 2/3 av formuesskatten. Denne gruppen hadde en skattepliktig nettoformue på over 12,4 millioner kroner etter reglene i 2022 og betalte i gjennomsnitt 390 000 kroner i formuesskatt. Et interessant aspekt ved formuesfordelingen er at de 1 prosent rikeste eier mesteparten av aksjene i Norge og at 2/3 av formuen er i unoterte aksjer som har en svært lav formuesverdi.2
Formuesskatten ilegges skattyters nettoformue, de fii nert som summen av formuesobjekter fratrukket gjeld. I 2026 er formuesskatten 1,0 prosent av nettoformue opp til 21,5 millioner kroner, hvorav 0,35 prosent går til kommunen og 0,65 prosent til staten. For nettoformue over 21,5 millioner kroner er samlet sats 1,1 prosent, hvorav 0,35 prosent går til kommunen og 0,75 prosent til staten. Hver skattyter gis et bunnfradrag på 1,9 millioner kroner.
Grunnlaget for formuesskatten er formuesverdien av den enkelte eiendel, og det gis betydelige verdsettingsrabatter på flere formuesobjekter. De viktigste rabattene gjelder primærbolig og aksjer. For primærboliger gis det 75 prosent rabatt på markedsverdi opp til 10 millioner kroner og 30 prosent rabatt for verdier over dette nivået.
I det norske skattesystemet henføres gjelden til skattyters ulike formuesobjekter, og gjeld som er knyttet til den enkelte formuesgjenstand reduserer tilsvarende hvor mye rabatt eiendelen kan få på sin formuesverdi. Dette prinsippet gjelder ikke for primærbolig.
Sekundærboliger gis ingen rabatt på markedsverdien når formuesgrunnlaget bestemmes, mens næringseiendom gis en rabatt på 20 prosent. Norge skiller seg fra de fleste andre land ved at vi har et system som fastsetter markedsverdien på eiendom basert på observerte transaksjoner og karakteristika, som boligtype, beliggenhet, størrelse og alder. Det er derfor mye som tyder på at markedsverdiene på eiendom som danner grunnlaget for formuesverdiene i Norge er tettere på de virkelige markedsverdiene
