Fagpressenytt

Hva ville vi gjort hvis en maskert mann ranet en eldre dame fremfor oss? Altså, det lurer jo ikke en sulten tiger bak tomatene på Rema, eller en hevngjerrig stammeleder i kjøleskapet på jobben, som vi kan øve oss på … MAGMA 02/2026 11 Når et hårstrå faller av Og du står der som «faen ta» Etter å ha dusja (…) Og angster for å bli skallete Og gammel og nå en alder der Ingen damer vil ta i deg med tang mer (…) Gi slipp Jeg sykler ut av Oslo, mot idylliske Malmøya, litt utenfor.
Det er sol og gult og mildt og fint og jeg hører – for tusende gang, sikkert – på Gi slipp, et tonesatt utdrag av slampoeten Fredrik Høyers Grønlandsutraen. Litt fordi det er jævlig bra, litt fordi jeg har så sjukt lyst til å bare, ja, gi slipp. I høye renter, skumle føflekker, samtaler som gikk i stå og andre ting jeg ikke får gjort stort med.
– Hallaslå deg ned’a! Prepper og beredskapsguru Fredrik Andreas Juell, som møter meg barbeint og i baris, rekker knapt å sette seg før yngstegutten – en pjokk på knapt halvannet – deiser med kneet først i hellesteinene. Klank!
Jeg venter på gråt og oppstyr. Men Juell, ultratatovert og rød i skjegget, blir sittende. Mamma Andrea Kornbrekke også.
– Å ile til er å bekrefte at noe er farlig eller galt. Dette er ikke farlig, bare litt vondt, sier hun.
Og ganske riktig, gutten reiser seg – uten en mine. – Vi må lære oss å mestre livet igjen, sier Juell, som selv har stått hode til hode med en isbjørn i Arktis, for å nevne én av tusen temmelig macho eskapader.
– Betyr det å bite det i seg, bli barsk? – Nei, det betyr å erfare at man gjerne overlever, svarer Juell, idet to ekorn piler over plenen.
En hakkespett jobber på høygir – klung, klung, klung! Men bor de her for idyllen, eller er det også strategisk? – Her kan vi bare stikke bort i båten og komme oss unna på no time.
– Hvor da? – Vekk, vel! Han trekker pusten, lener seg frem, folder hendene. – Altså, den tøfeste delen av Berserk-ekspedisjonen, var å komme hjem. Der oppe ved isen blir man et primaldyr, klar for alt. Da blir det en smell å komme hjem og forstå hvilket idiothjørne vi har malt oss opp i.
– At vi er blåøyde, mener du? – Sjekk her, ifølge DSB mener 92 prosent av oss at vi er staten sitt ansvar i en krise. Se for deg den evakueringen, a!
Juell drar hånden gjennom den rødlige luggen, og slipper seg tilbake i hagesofaen.
– Vet du hva svigermora mi sa en gang? – Nei? – «Frederik, kan du ikke bare la meg leve i min lykkelige uvitenhet …?».
Kollektiv lobotomering
Snodig svigermor, sier du? Vel, vi er snodige – og emosjonelle. Det er derfor vi blir dødsredde for å fly så snart ett fly styrter i Sibir, men setter oss i bilen og peiser i hundre, med folk i motgående kjørefelt som vi ikke vet noe om. Og derfor vi dropper å studere fondsguiden for heller å velge aksjefondet som naboen forvalter (han er jo så flink til så mye annet!).
Kort sagt er vi idioter, og man kan lure på hvorfor vi ikke bare bælmer fire tequila og legger på svøm over en stri elv. Nå ja, det har jeg jo faktisk gjort, jeg som uroer meg for så mye. Jeg tenkte det var fint å få med, først som sist, sånn at ikke du som leser tenker «hadde de bare visst hvor rar jeg er».
Men, kan det tenkes at forsiktigheten min er et symptom på samtiden?
– Da jeg var liten bygget vi de verste hoppbakkene. Biolog og professor Dag O. Hessen viser med armene. – Altså, h ye hopp, med sprett! Mens i dag ... Han lar armene falle pladask i fanget. – Jeg husker da yngstemann gikk i barnehagen. De hadde noen små furutrær med sand under, hvor ungene elsket å klatre. De var vel en halvmeter oppe. Men en hysterisk mamma forlangte dem fjernet.
Han rister på hodet. – Vi har laget en visjon om et nullrisikosamfunn, og henter og trøster og duller. En kollektiv lobotomering av barna våre, er det!
Samme dag skriver NRK at snøballkasting er blitt ulovlig i svenske skolegårder. Også Sverige, da, selve risikokapitalens høyborg!
– Litt klassisk gammelmannsmoralisme, Hessen? – Nei. Når vi tar vekk motstanden, uansett hvor mye kjærlighet som ligger bak, så gjør vi barna en gigantisk bjørnetjeneste, kontrer han.
– Skal verden videre, må det lønne seg å streve etter å oppnå noe