- Færder er en litt sliten mann i altfor stor jakke, sier hun mens øynene blir tynne streker og en lys latter spiller opp til neste observasjon:
- I for stor jakke og altfor små sko.
- Akkurat, ja. Som har løpt over brua og blitt borte?
- Og som lot kona være igjen her ute.
Pause.
- Hvis man skal gå i dybden, da.
{f1}
Ja, og det skal man vel! Iallfall hvis man heter Gro Dahle og gir ut bøker om det lille livet, som ved nærmere iakttakelse viser seg å romme det store. Akkurat slik er hennes siste diktsamling «Elskede grøftekant», om kommunen. Bygningsforskrifter, dispensasjon og reguleringsplaner - for Gro har alt poetisk potensial.
- Det er det som er fint med dikt, alt er diktets anliggende. Det er ikke noe som er for lite, for stort eller for kjedelig, sier Gro.
Gro leser fra «Elskede grøftekant»:
Anita Arntzen
Siden debuten i 1987 er det knapt én litterær sjanger hun ikke har hatt pennen borti, og i november ble hun tildelt den høythengende hedersprisen under Bragepris-utdelingen. Mest kjent er hun kanskje for bildebøkene for barn, noen illustrert av ektemannen Svein Nyhus, andre av datteren Kaia Dahle Nyhus, mange om tabubelagte temaer som incest, vold og barnedepresjon. Men Gro søker seg også til det hverdagslige:
- Nettopp det at mange tenker at det er kjedelig, gjør det kjempeinteressant for meg. Det at kommunen har følehorn og fingre helt inn i livet til mennesker, på godt og vondt. Noen blir sinte fordi de ikke vil ha de fingrene der, og noen blir takknemlige for at kommunen fins, og de har fantastiske skoleopplevelser, får hjelp i en byggesak, søppelbilen kommer og man er del av dette lille store systemet som er kommunen, sier Gro som tror de færreste av oss reflekterer over at vi er del av en kommune.
- Vi har alle en kommune rundt oss og den kommunen er jo et slags hjem. Den er der i alle ting, i alle rom, i lyset, va
