Fagpressenytt

Sammendrag
I 2016 innførte familievernet differensiert meklingstjeneste, som innebærer at meklingssakene forhåndssorteres for å kunne gi mer målrettet hjelp. Når foreldrene bestiller meklingssamtale, må de besvare åtte spørsmål i differensieringsverktøyet. Ut fra svarene kartlegger man grad av konflikt, tillit til medforelder samt hvorvidt det er problemer med rus og/eller vold i foreldreskapet. Dette verktøyet er ikke tidligere blitt validert. I denne artikkelen har vi sammenlignet foreldrenes svar på disse spørsmålene med foreldrenes svar på de samme spørsmålene når de gis anonymt på et spørreskjema kort tid etterpå. Dette vil gi verdifull informasjon om hvorvidt man ved differensieringen lykkes i å skille ut sakene hvor det er stort hjelpebehov.

Den norske meklingsordningen
Mekling ved samlivsbrudd har som formål å hjelpe foreldre å komme fram til en avtale om foreldreansvar, bosted og samvær som er til det beste for barnet. Med unntak av noen eksterne meklere utøves mekling av psykologer og familieterapeuter som er ansatt i familieverntjenesten. Familieverntjenesten er et lavterskeltilbud med en systemisk grunnforståelse, og foruten mekling tilbyr tjenesten hjelp med relasjonelle problemer til familier og til par med barn. Ifølge Ekeland er «Meklerens oppgave ikke å løse konflikten, men å stille seg «i midten» av den og på den måten hjelpe partene å komme fram til en løsning» (2010, s. 734). Uavhengig av om foreldrene har blitt enige eller ikke, mottar de etter endt time en meklingsattest som de trenger for å søke om separasjon (jf. ekteskapsloven, 1991, § 26), utvidet barnetrygd (jf. barneloven, 1981, § 51) eller for å ta saken til retten (jf. barneloven, 1981, § 61 første ledd nr. 1). Meklingsordningen har vært og er fremdeles i endring. I 2007 ble antall obligatoriske timer endret fra tre til én, og så sent som i slutten av 2020 ble det i et forslag til ny barnelov foreslått at den ene obligatoriske meklingstimen skal byttes ut med én «foreldresamtale». Foreldre som ikke blir enige etter foreldresamtalen må derimot møte til syv timers mekling før de har anledning til å bringe saken inn for domstolen (NOU 2020:14).

Ikke god nok hjelp i høykonfliktsakene
I Norge er mekling i dag obligatorisk for alle foreldre som skal gå fra hverandre og som har barn under 16 år, også for dem som i utgangspunktet er enige. Dette er unikt i internasjonal sammenheng, og et tilbakevendende spørsmål har vært om dette er hensiktsmessig ressursbruk. En stor evaluering av meklingsordningen gjennomført av forskere fra SINTEF konkluderte med at ordningen ikke var til god nok hjelp for foreldre med langvarig og høy konflikt (Ådnanes et al., 2011). Gulbrandsen og Tjersland (2013) fant lignende resultat i sin studie; for syv av ti foreldre i høykonflikt ledet ikke meklingen fram til avtale. Til tross for at foreldre tilbys totalt syv meklingstimer, ble 70 % av høykonfliktsakene avsluttet etter andre time. Samtidig registrerer domstolen en økning i foreldretvistsaker (Viblemo et al., 2016).

Differensiert meklingstjeneste
Siden studier har vist at meklingsordningen har hatt liten effekt for høykonfliktfamilier, startet derfor Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i 2014 arbeidet med å utvikle en differensiert meklingstjeneste. Ordningen ble så smått innført i 2016 og skulle sikre mer tilpasset hjelp til alle brukerne, særlig til høykonfliktfamiliene, samt kvalitetssikre og heve det faglige tilbudet i familieverntjenesten (NOU 2019: 20). Den differensierte meklingen innebærer at sakene sorteres inn i ulike forløp basert på foreldrenes hjelpebehov. Sorteringen skjer ved at foreldre besvarer åtte spørsmål når de bestiller mekling. Spørsmålene er utviklet av tjenesten selv ut fra erfaringsbasert kunnskap og omhandler tematikk knyttet til 1) uenighet om bosted, samvær og foreldreansvar, 2) utfordringer og konflikter i foreldresamarbeidet, 3) tillit til den andre forelderen, 4) hvorvidt foreldrene har vært i retten i forbindelse med en foreldretvist, og 5) problemer knyttet til rus eller vold (se appendiks for en nærmere beskrivelse av spørsmålene).
Meklerne får ikke vite hvem av foreldrene som har svart hva, og foreldrene får ikke på noe tidspunkt vite hverandres svar. Hvert svar har en poengskår, og basert på summen kategoriseres meklingen som enten A, B, C eller risikosak. A-løp er for foreldre med liten grad av konflikt. De er stort sett enige om innholdet i avtalen om foreldreansvar, bosted og samvær for barnet. B-løp er for foreldre med noe grad av uenighet, hvor en eller begge er preget av bruddet og trenger hjelp til å kommunisere om en avtale for barnet, men også til å reetablere foreldreskapet. C-løp er for foreldre med stor grad av konflikt, som for eksempel vurderer å ta saken til retten, og som har liten grad av tillit til hverandre. I risikosakene har foreldrene svart «ja» eller «vet ikke» på spørsmål om en eller begge har problemer med rus eller vold, og i tillegg kan de ha svart at de har konflikter om barna. Basert på hvilken type sak, eller løp, de tildeles, får foreldrene tilpasset innkalling og informasjon i forkant av meklingen. I C-løp og risikosakene blir det oftest satt opp to meklere fra første time. Tjenes-ten har også utviklet «prosessmekling» for foreldre i C-løp. Dette innebærer at foreldrene tilbys et lengre forløp som både omfatter individuelle samtaler med mekler, et to-timers minikurs om foreldrekonflikt samt barnesamtale. Ved å presentere meklingen som en prosess er håpet at flere foreldre møter til samtaler utover den obligatoriske timen. Etter at en innførte differensiert mekling, viser tall fra Bufdir at gjennomsnittlig tidsbruk i mekling har gått opp fra 1,73 til 2,5 timer (NOU 2019: 20, s. 114).

Foreldrenes svar på telefon sammenlignet med svarene deres på et elektronisk spørreskjema
Differensieringsverktøyets nest siste spørsmål dreier seg om hvorvidt en av foreldrene har problemer med rus og/eller vold. Dette er særlig sensitive tema hvor det kan være vanskelig å innhente pålitelig informasjon (O'Reilly et al., 2010; Stockwell et al., 2004). Metoden som benyttes for å hente inn sensitiv informasjon, kan ha betydning. Det har vist seg å være lettere å fortelle om sosialt lite ønskelig atferd ved å svare på et elektronisk spørreskjema sammenlignet med intervju ansikt-til-ansikt eller over telefon (Zhang et al., 2017), og elektronisk spørreskjema avdekker flere kvinner utsatt for partnervold enn ved direkte utspørringer eller utspørringer over telefon (Kataoka et al., 2010; Webster & Holt, 2004). Vår hypotese er at flere foreldre underrapporterer om rus og vold på telefon før meklingstimen sammenlignet med det de oppgir i det anonyme spørreskjemaet.
«Familier i Norge: foreldreskap, samliv og konflikt» (FamilieForSK-studien) er en longitudinell studie som undersøker hvordan forhold i familien henger sammen med barns trivsel og utvikling. I denne artikkelen har vi brukt data fra foreldre som ble invitert til å delta i studien da de møtte til mekling i familieverntjenesten.

Formål og problemstillinger
Det overordnede formålet med denne studien er å få mer kunnskap om validiteten til differensieringsverktøyet som har blitt brukt i familieverntjenesten siden 2016. Vi ønsker særlig å se på spørsmålet som handler om rus og/eller vold, da vi antar at dette temaet er særlig sårbart for underrapportering. Vi undersøker tre delproblemstillinger:

1. I hvor stor grad er det samsvar mellom svarene foreldrene oppgir på telefon til tjenesten, og svarene de oppgir i et anonymt elektronisk spørreskjema? 2. I hvor stor grad underrapporterer foreldre utfordringer generelt når de svarer på spørsmål over telefon, og hva kjennetegner foreldrene som underrapporterer om utfordringer når det gjelder konfliktnivå, forekomst av fysisk vold, psykiske plager, alkoholbruk og vold i egen oppvekst?
3. I hvor stor grad underrapporterer foreldre om rus eller vold i foreldreskapet når de svarer på spørsmål over telefon, og hva kjennetegner foreldre som underrapporterer om rus eller vold når det gjelder konfliktnivå, foreko