Tidsskrift for norsk psykologforening
01.04.2016
Dagens barn og unge er invadert. Av foreldre som vil ha nærhet og vellykkede barn, og av målstyrende ansatte i barnehage og skole, ifølge Per Are Løkke.
- I marsutgaven av Psykologtidsskriftet utfordrer du dagens foreldrerolle og «psyk-eksperter» som tilbyr raske løsninger for ungdom i krise. Hvilke reaksjoner får du?
- Mange kjenner seg i igjen i bildet av et samfunn som i økende grad styres av standardiserte quick-fix-løsninger, noe som svekker både foreldrenes og fagprofesjonenes naturlige skjønn og spillerom.
- Du sier at foreldrene er blitt coacher for barna sine. Er det ikke fint å ha velmenende og støttende foreldre?
- Jo, i utgangspunktet er det flott at foreldre er nære og støttende. Samtidig er det sentralt i enhver selvstendiggjøring at barn og unge finner sin egen stemme. Som voksen skal man jo kunne tale for seg selv og stole på egne erfaringer. Da tenker jeg at det veldige nærværet og hjelpsomheten kan hemme den unge i å finne den stemmen. Dette la psykoanalytikeren Hilde Bruch vekt på da hun som en av de første skrev om anoreksi. Når foreldrene gir mye og samtidig har mange ambisjoner, kan barna føle seg som en spurv i et gullbur, skrev hun. En annen side ved dette, som jeg trakk fram i tidsskriftet Matrix nylig, er at foreldrenes nærhetsbehov til sine barn springer ut av en historisk situasjon der våre egne foreldre var emosjonelt fraværende. Vi ønsker å gi våre barn noe vi selv ikke fikk. Men da blir jo foreldrene også mer sårbare. Jeg hører mange unge fortelle at de holder sin psykiske smerte for seg selv, fordi foreldrene en
Gå til mediet- Mange kjenner seg i igjen i bildet av et samfunn som i økende grad styres av standardiserte quick-fix-løsninger, noe som svekker både foreldrenes og fagprofesjonenes naturlige skjønn og spillerom.
- Du sier at foreldrene er blitt coacher for barna sine. Er det ikke fint å ha velmenende og støttende foreldre?
- Jo, i utgangspunktet er det flott at foreldre er nære og støttende. Samtidig er det sentralt i enhver selvstendiggjøring at barn og unge finner sin egen stemme. Som voksen skal man jo kunne tale for seg selv og stole på egne erfaringer. Da tenker jeg at det veldige nærværet og hjelpsomheten kan hemme den unge i å finne den stemmen. Dette la psykoanalytikeren Hilde Bruch vekt på da hun som en av de første skrev om anoreksi. Når foreldrene gir mye og samtidig har mange ambisjoner, kan barna føle seg som en spurv i et gullbur, skrev hun. En annen side ved dette, som jeg trakk fram i tidsskriftet Matrix nylig, er at foreldrenes nærhetsbehov til sine barn springer ut av en historisk situasjon der våre egne foreldre var emosjonelt fraværende. Vi ønsker å gi våre barn noe vi selv ikke fikk. Men da blir jo foreldrene også mer sårbare. Jeg hører mange unge fortelle at de holder sin psykiske smerte for seg selv, fordi foreldrene en
