Arkitektur N
24.06.2022
Finse 1222 er en ode til gleden over å skape rom for moderne fjellgjester med farge, form og tekstur.
Finse 1222 er et nyoppusset hotell som ligger på det høyeste punktet langs Bergensbanen over Hardangervidda, og hotellets navn er da også en hentydning til høyden over havet. De nye eierne hadde arbeidet med Snøhettas interiørarkitekt Heidi Pettersvold i andre eiendomsutviklingsprosjekter og gav henne frie tøyler til å definere hva et oppdatert Finse 1222 skulle være.
Finse 1222 er et vellykket prosjekt. Det demonstrer hvilke virkemidler dyktige interiørarkitekter har til disposisjon for å skape en unik reiselivsdestinasjon. Omtanken for eksisterende kvaliteter på stedet og kjennskap til den tradisjonelle fargeog materialbruken vi finner i norske tekstiler som åklær, ryer og pledd, fører til en gjennomarbeidet helhet, som ikke oppleves som nostalgisk, men snarere en nytolkning av hva et hotell i fjellheimen kan være i vår tid.
Raffinert fargesetting. Det første man legger merke til når man går inn i Finse 1222 er fargebruken. Først et resepsjons-/barområde i frisk rød-oransje, så spisesal i sval turkis og deretter en kveldsblå stue, med panoramautsikt til vann, fjell, bre og himmel. Et gjennomgående grep er at både vegger, himlinger, vindusbrett og gerikter er malt i samme farge. Det gir rolige flater som ikke stykkes opp i små flater av lister i avvikende farge fra veggen. Det kamuflerer også detaljer som kanskje ikke er så interessante.
Ved nærmere ettersyn er fargebruken forankret i, eller inspirert av, detaljer i rommet. De rødoransje tonene finner vi igjen i tradisjonelle, vevede åklær på veggene. Den turkise fargen er hentet fra tapetet med blomsterornament i tydelig jugendstil. Fargene fremhever rommets ornamentikk i himling og gerikter rundt dører og vinduer. Slik hjelper fargen oss til å se at dette rommet har en annen historie enn de andre, at her er det flere originale innredningsdetaljer fra hotellet som ble bygget i 1909.
Peisestuen er også historisk, med blåturkise toner fra detaljer i rommet, som det dekorert feltet ved peisen som viser blåturkise snøfelt mellom sorte
Gå til medietFinse 1222 er et vellykket prosjekt. Det demonstrer hvilke virkemidler dyktige interiørarkitekter har til disposisjon for å skape en unik reiselivsdestinasjon. Omtanken for eksisterende kvaliteter på stedet og kjennskap til den tradisjonelle fargeog materialbruken vi finner i norske tekstiler som åklær, ryer og pledd, fører til en gjennomarbeidet helhet, som ikke oppleves som nostalgisk, men snarere en nytolkning av hva et hotell i fjellheimen kan være i vår tid.
Raffinert fargesetting. Det første man legger merke til når man går inn i Finse 1222 er fargebruken. Først et resepsjons-/barområde i frisk rød-oransje, så spisesal i sval turkis og deretter en kveldsblå stue, med panoramautsikt til vann, fjell, bre og himmel. Et gjennomgående grep er at både vegger, himlinger, vindusbrett og gerikter er malt i samme farge. Det gir rolige flater som ikke stykkes opp i små flater av lister i avvikende farge fra veggen. Det kamuflerer også detaljer som kanskje ikke er så interessante.
Ved nærmere ettersyn er fargebruken forankret i, eller inspirert av, detaljer i rommet. De rødoransje tonene finner vi igjen i tradisjonelle, vevede åklær på veggene. Den turkise fargen er hentet fra tapetet med blomsterornament i tydelig jugendstil. Fargene fremhever rommets ornamentikk i himling og gerikter rundt dører og vinduer. Slik hjelper fargen oss til å se at dette rommet har en annen historie enn de andre, at her er det flere originale innredningsdetaljer fra hotellet som ble bygget i 1909.
Peisestuen er også historisk, med blåturkise toner fra detaljer i rommet, som det dekorert feltet ved peisen som viser blåturkise snøfelt mellom sorte
