- Mamma lot meg ikke gå ut før jeg var ferdig, erindrer hun.
Hele tiden var det noe som forstyrret. Lyder, noe hun så, tanker.
- Det var gjerne ti spørsmål jeg skulle svare på. Og når du sitter der og skal lese, og hører at ungene leker ute. Det går en halvtime. Så en time, kanskje en og en halv. To timer. Det var fryktelig, sier hun.
Med hjelp av noen spesialtimer, en sta mor og masse vilje kjempet hun seg gjennom barneskolen.
Fortsatt holdt hun hardt rundt drømmen om å bli advokat:
Små tegn, som fiklende hender, viftende tær, mye prating og blikk som stadig søker ut nærmeste vindu, kunne ha avslørt henne. Hun slet på skolen, var hos leger og psykologer. Ingen så det som burde vært åpenbart. Den lille jenta hadde ADHD.
Bjørn A. Grimstad
- Hvorfor er det ingen som har sagt noe til meg? Tatt tester på meg? Ja, for det var vel noen som måtte merke at det var et eller annet. Men ingen har gjort det. Og det gjør meg egentlig sint, sier hun.
{f1}
Tidlig i tenårene flyttet hun med moren fra Ski til beste vestkant i Oslo. Det skulle knuse drømmen om en utdannelse.
Lærevansker og sosiale problemer ble rett og slett for mye for henne.
I løpet av sjue
