Se bildet større
Erik Tunstad (f. 1954) er utdannet biolog og har vært fagredaktør i forskning.no, programleder i «Verdt å vite» på NRK P2 og mangeårig bidragsyter til tidsskriftet Humanist. Han har skrevet flere fagbøker, blant andre Darwins teori (2009), og er i dag høgskolelektor på Høgskolen i Sørvest-Norge.
Erik Tunstad vil jevnlig skrive for Fri tanke under overskriften «Naturvitenskapelig».
Den nederlandske veterinæren Otto Slijper kom i sin tid over en geitekilling som var født uten forbein. Den ble hetende Pan.
Pan klarte seg nemlig godt uten forbeina sine. Han løp rundt på bakbeina i stedet, like fort som sine søsken. Og hadde ingen problemer med å finne og få i seg mat.
Pan ble dissekert da han døde, og veterinæren fant til sin store overraskelse at Pans hofter og omliggende muskulatur var sterkt endret i forhold til normale geiter - de liknet mer på det vi finner hos mennesker og kenguruer. Pans anatomi hadde endret seg for å gjøre oppreist, tobeint gange lettere.
Pan er et slående eksempel på det vi kaller fenotypisk plastisitet - at kroppens utvikling formes i samspill med omgivelsene. Altså at vi ikke er bygget opp blindt fra våre gener - men at vi både fysisk og mentalt spiller på lag med det som møter oss i det virkelige liv.
Dette, altså evnen til å variere, er en svært verdifull biologisk og genetisk tilpasning. Evnen har konsekvenser for hvordan vi kan tenke på forholdet mellom individ og gener. Er vi for eksempel genetisk determinerte til å oppføre oss på bestemte måter?
Krangelen om genenes betydning - i hvilken grad vi ved fødselen er slaver eller blanke ark - har rast siden lenge før sosiobiologidebatten ble startet av Edward O Wilsons bok Sociobiology i 1975. Pendelen har svingt - fra nærmest unison enighet om at vi er styrt av gener og instinkter, til den andre ytterlighet - som fremdeles lever trygt blant norske sosiologer: At genene ikke har noe med noe som helst å gjøre. Og velg gjerne ditt eget kjønn. Og etnisitet.
Genetisk determinisme?
- Jeg bare måtte å klå - jeg er mann - det ligger i genene!
Jeg registrerte den første slike unnskyldningen allerede tidlig på 1990-tallet. Det var kanskje ikke så rart at ideen kom - genetiske forklaringer lå langt framme i bevisstheten.
På denne tiden hadde motstanderne av sosiobiologi alt drevet sin kampanje mot biologenes «genetiske determinisme» i nesten tjue år. De ville ha seg frabedt biologers inntreden på det de mente var deres enemerker: Mennesket og samfunnet. Å forklare samfunnet på bakgrunn av biologi, ville føre lukt ut i fascismen (bokstavelig talt)
