I mitt boområde i Gamlebyen i Oslo har et søskenpar fra Eritrea bygd opp en møteplass som etter hvert er blitt viktig i lokalmiljøet. Klosterenga kafe heter stedet. I tillegg til å servere godt drikke og enkel mat, legger vertskapet fram dagens aviser. I vinduskarmene står det bøker som gjestene inviteres til å lese og ta med seg. Ulike typer arrangement og events finner sted regelmessig, for eksempel tette og intime konserter i de små lokalene. Quiz er det en gang i uka og jeg har også sett at de har annonsert strikkekvelder. Mange av aktivitetene kunne sikkert ha funnet sted på en annen viktig møteplass i den samme bydelen - Gamle Oslo filial av Deichmanske bibliotek. Kunne Klosterenga kafe ha lagt bibliotek til i navnet sitt? Svaret på det er nei. Det tror jeg de aller fleste vil være enige i. Men da blir neste spørsmål: Hvorfor ikke? Hva er den prinsipielle forskjellen på bibliotekfilialen som møteplass og Klosterenga kafe som møteplass som gjør at vi tilordner dem til ulike klasser? Altså: Hva er et folkebibliotek? Det er en viktig diskusjon. Når vi skal utforme bibliotekets særskilte rolle som møteplass må vi ta utgangspunkt i det som er unikt for biblioteket og som andre potensielle møteplasser ikke kan fylle.
Vinteren og våren 2016 var dette gjenstand for debatt i mediene, særlig i forbindelse med debatten om Deichmans nye hovedbibliotek. Hvilke tjenester skal et bibliotek tilby og hva skal være bøkenes rolle? Deichmanske biblioteks nylig avgåtte sjef Kristin Danielsen skrev i Klassekampen i mars at bibliotek ikke først og fremst dreier seg om bøker. Det følger av kategorinavnet folkebibliotek. Det er folk, b