La oss like godt først som sist slå fast at de tar grundig feil, de som med brask og bram hevder at med vedtakene 14. april er stat og kirke skilt.
Norge tilhører fortsatt den stadig mer eksklusive delen av verdens land som holder seg med en statskirkelignende konstruksjon, på engelsk en «established church», som favoriseres. Med § 4 og midtleddet i § 16 i Grunnloven, og nå utformingen av kirkekapittelet i den nye felles loven, er det fortsatt en betydelig jobb å gjøre for å fullføre skillet og sikre reell likebehandling.
Plusspoeng til Venstres Carl-Erik Grimstad og Fremskrittspartiets Silje Hjemdal som begge kommenterte at vi slett ikke er i mål. SVs Freddy Øvstegård peker også på at Grunnloven må endres for å fullføre skillet.
Det viktigste sett med HEF-øyne, er at den ordningen med at alle skal få et likt per medlem-tilskudd, basert på hva stat og kommune gir per kirkemedlem, består. Noe revolusjonerende nytt er det ikke - denne ordningen ble innført i 1969, men forsøket på å frikoble og holde kirkens medlemstall utenfor ligningen, ble i hvert fall slått tilbake.
At det heretter kreves aktiv innmelding og at automatisk tilhørighet avskaffes, er også bra.
Skuffende små skritt
Det mest skuffende er at man nøyer seg med så lite, så små skritt. Man nøyer seg med å befinne seg i gråsonen og skjønnsmarginen når det gjelder menneskerettsforståelse.
Der FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet minner om hvordan statene skal opptre som en upartisk aktør for å sikre alles like rettigheter innen tros- og livssynsfeltet, og advarer mot hierarkier som gir en religiøs tradisjon en særlig privilegert stilling i forhold til andre, holder det for depart
