Fagpressenytt

DA DRIFTSMIDLER som kunstgjødsel og kjemiske plantevernmidler ble introdusert i landbruket ble det fra flere hold stilt spørsmål ved om jord, miljø og ernæringskvalitet påvirkes av at produksjonen skjer på grunnlag av industrifremstilte driftsmidler i stedet for som en del av et lokalt kretsløp på gården. Det var bekymring for at mål om en stadig mer intensiv produksjon kunne innebære risiko for å forringe naturgrunnlaget og folks helse. Dette var en bakgrunn for at forkjempere som Rudolf Steiner, Albert Howard, Maria og Hans Müller, Peter Rusch, Eve Balfour med flere rundt andre kvartal av 1900-tallet utviklet teoretiske og praktiske grunnlag for hvordan næringsmidler kan produseres på en måte som best mulig ivaretar jord-, plante-, dyre- og menneskehelse, basert på miljømessig, sosial og økonomisk rettferdighet.
Disse nye anskuelsene fra Mellom-Europa nådde Norge i siste halvdel av 1920-årene, og i ulike deler av landet var det enkeltpersoner og grupperinger som entusiastisk engasjerte seg. Olaf Funderud, stifter av Østfold Folkehøyskole i Eidsberg, dannet sammen med rundt 10 andre en studiekrets i 1927 om biodynamisk landbruk, som var benevnelsen på den økologiske driftsmetoden som Rudolf Steiner ga impulser til i 1924. Studiekretsen ivret for å prøve ut metoden i større målestokk, etter at det var gjort dyrkingsforsøk i