I Norge ble samtalene først kjent da geriljaledere og regjeringsrepresentanter overraskende dukket opp på en pressekonferanse på Hurdalsjøen Hotell 18. oktober 2012. Gjennom de fire årene som fulgte ble svært begrenset informasjon gitt offentligheten. Aktivister, solidaritetsorganisasjoner, eksil-colombianere og NGOer som hadde vært engasjert i fredsarbeid i årevis inngikk en slags stilltiende avtale om å ikke forstyrre de skjøre forhandlingene. Ideologiske overbevisninger, sorg, hat, bitterhet og personlige ambisjoner ble lagt til side. Isteden danset og sang mann og lagde seminarer og kunst for fred, for å støtte opp om det som skjedde bak lukkede dører på Cuba, og få en slutt på over 50 år med blodsutgytelse.
Boka til Nylander og Gravdal gir derfor en sjelden mulighet til å forstå mer av hva som egentlig foregikk. Og den innfrir langt på vei. Den begynner med en av det som skal bli totalt 650 helikopterturer inn i jungelen der FARC-geriljaen holder til. Denne gangen er det for å hente ut gisler, senere for å frakte FARC-ledere til forhandlingsbordet. Vi kjenner følelsen av frykt, fukt, søle og klamme gummistøvler i detaljerte beskrivelser av kompliserte redningsoppdrag omgitt av maskingevær og regnskog.
Selv om vi nå kjenner «fasiten» - vi vet at partene kom til forhandlingsbordet, at avtalen fikk et nei i folkeavstemning, at det kom til en ny avtale og fredspris - så klarer boka å bygge opp en spenning om handlingens gang. Boka gir et tydelig innblikk i hvor usikker prosessen hele tiden var: Omtrent alt kunne gå galt, helt fra da Nylander utforsket mulighet for en ny fredsprosess i Colombia ved å besøke fengslede geriljaledere, til avtalen var signert. I Latin-Amerika er man v
